Jeg gikk over Gamlebrua i går kveld idet sola takket for seg og slapp dagens siste stråler over åskammen. Hjertet mitt hilste tilbake ved å åpne seg på gløtt for å slippe inn varmen og lyset. Snart ville månen finne sin plass på himmelhvelvingen for natten.
Intuitivt stoppet jeg opp, lente meg mot gelenderet og lot blikket falle ned på elva under meg. Den så også ut til å finne kveldsroen der små bølger klukket fredelig forbi.
Langs elvebredden var det fortsatt noe is som enda ikke var helt klar til å gi etter for årstidenes uunngåelige skifte. Vinteren hadde vært kald og fryst isen hard og sterk. Det måtte den være for å overleve og tåle vinterens uforutsigbarhet. Derfor kunne den ikke stole på at kulda endelig var over. Frykten var for stor. Det var for godt til å være sant at våren hadde gjort sitt inntog allerede nå! De siste dagene hadde solens stråler prøvd å innynde seg med sin sjarm, men isens urokkelige motvilje var sterkere.
Mens jeg sto der var det noe i meg som kjente seg igjen. Min evige kjærlighetsmuskel dypt i brystet, nikket med forståelse. Jeg sukket og lyttet til lyden av anerkjennelse. Da var det nesten som om jeg kunne høre isen slå sprekker. Forsiktig knirking der nede under brua som ga resonans i mitt hjerte. Hm, kanskje det ikke er så farlig å slippe inn lyset? Kanskje varmen er fortjent?
I anerkjennelse,
Tine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
"Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa"