Følge strømmen

(Hentet fra min gamle blogg: Skrevet 7. des. 2012)


Under denne ukens PUSTyogatime åpnet jeg en bok på en helt tilfeldig side. Teksten som dukket opp handlet om å la seg føre med av den naturlige strømmen. Trenger vi å frykte livets forandringer og tviholde på tryggheten i gamle mønstre?
 
Selvfølgelig møter vi på prøvelser og vanskelige situasjoner, og det er ikke noe galt i å kjempe for å overvinne dem. Ubalansen kommer når vi konstant er i en beredskapsinnstilling; at så fort vi aner motstand i livet står vi med knyttede never, klare til forsvar. Klare til kamp. Og hvis vi ikke opplever motsand, bruker vi gjerne energi på å bekymre oss for mulige framtidige scenarioer. Er det rart vi blir stressa, har hodepine, nakkesmerter og sliter med å sove om natta?

Så hva betyr det å la seg føre av strømmen?

(Forstå meg rett: jeg mener ikke at man skal følge strømmen ved å dilte etter samfunnets holdninger om å være som «dem», jage etter noe der fremme, og oppfylle alles forventninger.)
 
Vel, elva (livet ditt) er i bevegelse. Noen ganger buldrer og raser den avgårde, andre ganger flyter den i stille strøk. Elva kan strømme rett sånn at vi kan se langt fremover, eller den kan svinge og bukte seg helt uforutsigbart. Vi kan ikke ha kontroll over hva som møter oss langs elva (i livet). Det kan f.eks. dukke opp et fossefall som det ikke finnes noen vei utenom.

Mange frykter hva som kommer rundt neste sving og vil ha kontrollen selv. Da begynner noen å kave og bruker all energi på å svømme motstrøms. De merker raskt kraften i strømmen, blir utmattet og opplever livet som et slit. Noen døyver frykten og smerten med ulik stimuli (alkohol, smertestillende, sovemedisiner, narkotika) og mister dermed muligheten til å erfare og få innsikt av elvas bølger. Andre griper tak i elvebredden, holder seg fast og nekter å gi slipp. Kanskje trenger de en pause for å hente seg inn igjen og finne ro og trygghet i seg selv? Da er det ikke uvanlig at andre som fortsatt streifer i høyt tempo, ubevisst nedover elva, mener og synser om at det er bare å tenke eller gjøre sånn eller sånn - så blir alt bra. Eller de prøver med makt å løsne grepet ditt for å dra deg med videre. Selv om intensjonen kanskje er god, skaper dette bare mer uro og frykt.  

Det finnes også de som ikke takler det hvis elva roer seg. Vannet blir så speilblankt at de kan se seg selv i overflaten. De tør ikke møte seg selv og kjenne på stillheten, derfor kaver de videre i full fart.

Det er mye vi ikke har makt over.
Vi blir eldre.
Andre mennesker tar sine valg.
Dagen i dag kommer ikke igjen.

Det eneste vi virkelig har kontroll over er våre egne valg. Altså hvordan vi velger å forholde oss til bølgene, de buldrende strykene, fossefallet og elvas stillhet. Alltid å kjempe imot og rømme ifra det som oppleves ubehagelig eller skremmende, vil over tid slite oss ut. Men om vi bare ligger rett ut og ubevisst flyter nedover, vil dette også skape ubalanse. Noen ganger er det fint å ta en pause ved elvebredden, ta et åndedrag og kjenne stillheten.

Jeg tror mange av oss kan komme mer i kontakt med en følelse av tillit til den naturlige strømmen. Gi littegrann slipp på kontrollen. Vi kan ikke vite hva framtia bringer. Det som møter oss langs reisen kan være muligheter til å lære noe om oss selv.

Min erfaring er at når vi gir oss litt hen til elva, vil det dukke opp mennesker langs elvebredden som ønsker å hjelpe oss underveis. Men da må vi være tilstede i øyeblikket, være tilstede i livet vårt. Våge å kjenne på både de buldrende og de stille strykene. La oss føre av den naturlige strømmen som er livet. Det er nå det skjer!
...livet altså! ;)

~ Tine ~