Nok en gang har vi hatt en runde med intimkontakt. Du har dratt meg med ned i mørkets helvete for å smake din djevelske kilde. Svært ufrivillig fra min side, men jeg er så svak for deg at det er sjelden jeg har noe valg. Du kom snikende som alltid, med en panters lydløshet idet den målbevisst nærmer seg sitt bytte. Og jeg var en allerede redusert antilope, forlatt av sin flokk. Hvilke sjanser hadde jeg egentlig?
Gang på gang har du overfalt meg. Misbrukt meg. Nesten tatt livet av meg. Du er ikke annet enn ren ondskap. Og jeg har fått nok. Jeg innser at min ustabile grunnmur og mine råtne vegger gjennomsyret av frykt, praktisk talt inviterte deg inn. Men du var aldri velkommen. Likevel kveilet du deg varsomt rundt min sjel og kvelte meg langsomt.
Med tiden har vi lært hverandre å kjenne. Nå vet du at jeg gir opp å kjempe imot deg nå du først har fått overtaket. Og jeg vet endelig å kjenne deg igjen på avstand. Du kan ikke lenger lure meg ved å ta form som en skygge. Jeg kan høre når du er gjemt i et destruerende tankemønster. Jeg kan ane din essens i en følelse av meningsløshet.
Du aner ikke hvor sterkt jeg har hatet deg. Hvor intenst jeg har forbannet din eksistens. Hvor mange tårer som har falt fra mine livløse øyne på grunn av deg. Du har vært så nær min undergang. Så nær å beseire min gnist for livet. Men du har aldri vunnet. Og du vil aldri vinne.
For hver kamp vi har kjempet har jeg forstått mer av din strategi og avslørt nye sider ved din taktikk. Jeg gjennomskuer deg. For hver reise gjennom mørket har jeg blitt sterkere. Klokere. Tryggere. Som fugl Føniks reiser jeg meg igjen opp fra asken. Vakrere enn noensinne. Med mine vingers kraft bryter jeg fri fra din makt og flyr mot lyset. Og dit kan du ikke følge meg. For lys er kjærlighet, og det er noe du aldri vil forstå.
På en forvridd måte kan jeg kjenne på takknemlighet. Jeg ville aldri vært den jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for deg. Erfaringene med mørket har gitt meg innsikt jeg aldri ville vært foruten. Kun jeg vet hva det innebærer. Med hvert innpust gir jeg mitt indre lys rom til å vokse. Med hvert utpust løfter jeg lyset opp i hjertet og sender takknemlighet opp i universet.
Om du noen gang igjen prøver å plante miner med dine versjoner av fortid eller fremtid, vil du møte et skjold av "nå". For du vil alltid underkaste deg øyeblikkets makt. Og jeg og øyeblikket er gode allierte. Jeg kan ikke love at våre veier aldri vil møtes igjen, for det vil være å fornekte naturens evige foranderlighet. Og den har jeg forsonet meg med. Men her og nå vil jeg bare si "So long sucker! Slaget er tapt!"
i lys,
Tine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
"Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa"