Jeg vil se rundt neste sving

(Hentet fra min gamle blogg: Skrevet 31. sept. 2010)

Har du noen gang sett deg tilbake, betraktet din fortid og innsett at det faktisk var en mening med alt sammen? Innrømmet at selv de jævligste episoder og opplevelser faktisk har gitt deg lærdom? Erkjent at den ene faenskapen har ført til noe annet som gjorde at du til slutt havna akkurat der du var ment å lande?

Noen tror på skjebnen, og finner trøst av ideen om at alt allerede er planlagt. Andre finner tanken skremmende og føler skjebnen berøver dem deres frihet. Jeg derimot, har min egen lille vri.

 

Vi er født med fri vilje, og med den følger et ansvar for konsekvensene av valgene vi tar.

 

Ingen skjebne har forhåndsbestemt hvilken vei jeg skal gå. Jeg opplever i stedet skjebnen som en indre stemme som alltid er tilgjengelig i "Jeget", mitt indre rom. Den forteller meg til enhver tid hvilken avgjørelse som vil føre med seg noe godt. Spørsmålet er om jeg ønsker å lytte. De gangene jeg tar dårlige eller "ugjennomfølte" valg, kan jeg ikke skylde på at stemmen lurte meg. Nei, da er det jeg selv som ikke har hørt etter. Kanskje jeg trodde jeg lyttet, men i stedet lot meg forføre av egoets stemme. Fort gjort! For gir jeg egoet makt, kan det bli ustoppelig. (Jeg kan anbefale å lese Echart Tolles refleksjoner om egoet i hans bok "En ny jord".)
 

Det er ikke alltid lett å høre Jegets budskap. Iblant kan den bare erindres som stille hvisking langt inne i mitt innerste indre. Men det finnes metoder som kan være til hjelp. Å ha tillit og tro på meg selv, er en god start. Deriblant å sette grenser for andre mennesker slik at jeg kan skape en viss stille ensomhet. I fraværet av støy, (som tanker, følelser, lengsler, frykt, andre menneskers forgiftning) der høres Jegets budskap. Og min erfaring tilsier at når jeg handler i tråd med det, går alt bra.
 

Meditasjon er essensielt i min søken etter balanse. Jeg kobler helst ut alt elektrisk lys, tenner i stedet levende lys og legger eller setter meg til rette med pledd og ullsokker. Stenger verden ute. Den eneste verdenen som er interessant er under huden min. Aldri avvisende. Alltid tilgjengelig. Jeg allierer meg som oftest med iPoden min som tryller frem de vakreste guidede meditasjoner og visualiseringer. De varer i alt fra 12-30 minutter og hver av dem har et tema; evening relaxation, living breath, focus, avoiding stress o.s.v. Av og til føler jeg meg trygg nok i meg selv til å la iPoden hvile og guide meg selv. Da blir fokuset på pust enda viktigere og jeg har etter hvert lært å bruke ulike pusteteknikker for avslapning og frigjøring fra stress/uro.
 

Det er veldig spennende hva som skjer med kroppen når jeg klarer å kontrollere tankens kraft og snu den til min fordel, i stedet for å passivt la den begrense meg. Og ikke missforstå, jeg er ingen ekspert. Mange ganger gir jeg opp underveis fordi jeg lar min kritiske side kontrollere tankene slik at jeg bare blir irritert "Hvorfor skal det være så vanskelig å bare puste da!?!" Men Roma ble ikke bygget på en dag. Jeg legger kun én murstein av gangen. Og er det noe min fortid har lært meg, er det dette:
 

"Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en dum mann som bygde huset sitt på sand. Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort."

- Matt 7:24-27.

Jeg bygde mitt hus på sand og fallet ble massivt. Nå har jeg startet på nytt. På fjell denne gangen. Det krever aksept, respekt og tålmodighet, men det er verdt det.

Et annet element i livet (utenom Jegets rom og stemme) er hjelperne. Hvis du kan huske noen mennesker du har møtt "tilfeldig" i ditt liv, som du i ettertid kan se førte deg på riktig vei, da har du kanskje vært berørt av en hjelper. En guide om du vil. Jeg tror i alle fall at Universet/Gud/Kjærligheten/Allah/Jesus/Buddha har sørget for å sende oss noen gode hjelpere på veien. Nesten sånn som Askeladden møter på sine hjelpere i eventyrene, møter vi våre. Noen ganger er vi kanskje ikke klar over det underveis, men hvis vi er oppmerksomme og bevisste kan vi merke når en hjelper introduserer seg for oss. Kanskje bare som en svak fornemmelse, men likevel. Det er uansett lettere å se tilbake i ettertid, og gjerne sende en liten indre takk for hjelpen. Hvem vet, kanskje jeg blir/har vært en hjelper for noen en gang, uten å vite det?

Altfor ofte dveler tankene våre i gamle minner, som vi ikke kan forandre. Altfor ofte lengter vi fremover til planene vi har lagt. Altfor sjelden er vi tilstedet her og nå. Bertrand Besigye (norsk forfatter, født Afrikansk) gav i 1993 ut sin første diktsamling "Og du dør så langsomt at du tror du lever". Dette ordtaket har bodd i meg i mange år, og først nå googlet jeg det og fant ut at dikteren er afrikansk/norsk. Herlig! Uansett. Disse ordene sier mye om hvor lite vi er klar over at livet er akkurat nå. Og nå! Og NÅ!
 

Vi går glipp av det med mindre vi nyter det. NÅ!
 

Min oppfordring til meg selv (og deg for den saks skyld) er å ikke planlegge alt hele tiden. Finn heller tid og rom i øyeblikket nå til å fylle lungene med frisk næringsrik luft. Slipp taket og tøm hele kroppen for spenninger, krav, forventinger og planer. Åpne deg for å erindre stillheten i Jeget, der du ikke er følelser. Der du ikke er tanker og det verken finnes fortid eller fremtid, DER er livets øyeblikk. Lytt. Hva trenger du nå? Hva har du lyst til? Hva kjennes riktig og godt? Ikke vurder eller bedøm hva du mottar. Bare gjør det. I kjærlighet.
 

Jeg sier som Pocahontas synger (i Disney's versjon) når hun padler forvirret gjennom elven, og velger å overgi seg til øyeblikket:

 

"Jeg vil se rundt neste sving".

 

I lys og fred,
 

Tine