Er ingenting bra nok?

(Hentet fra min gmle blogg: Skrevet 12. nov 2010)

Noen mennesker er så ivrige etter å si meningen sin. Og det kan være helt ok det! Vi har tross alt ytringsfrihet i dette landet. Men, når 95 % av ordene som kommer ut av munnen deres er negative, kritiske og dømmende, DA blir det slitsomt. Noen gir så ofte uttrykk for at svært lite er bra nok for dem. At det skal så himla mye til for å nå opp til deres standard. At "hvem som helst kunne gjort det der" eller "hvis ikke jeg hadde håndtert mitt yrke perfekt, ville jeg gitt opp karrieren". Hva foregår inne i hodet når man uttrykker seg sånn?

Jeg kan ikke snakke for andre, men jeg kan snakke for meg selv. Jeg var sånn selv en gang. Jeg fikk til og med høre det av mine romkamerater på den tiden at "Tine, må du være så jævlig negativ hele tia!!???" Da gikk det opp et lys. Jeg var faktisk ikke klar over at stort sett alt jeg sa ble oppfattet som negativt av andre. Selv gikk jeg med den overbevisning at jeg var realistisk og bare snakket ærlig og sant. Men det måtte min irriterte romkamerats grensesetting til for å få meg til å tenke over at hvilke ord jeg valgte å sende ut gjennom min munn faktisk kunne påvirke andre. Jeg var rett og slett hensynsløs.

Etter hvert har jeg heldigvis innsett årsakene til disse forgiftede meningene mine. En del av min personlighet hadde i løpet av mange år fått mer og mer makt over meg, helt til jeg ble totalt styrt av denne indre delpersonligheten. Denne delen av meg, la meg bare kalle den "Generalen", nektet meg å føle meg bra nok. Den var fullstendig overkjørende og kontrollerende. Aldri var noe jeg gjorde godt nok. Den fortalte meg at jeg var verdiløs og at jeg fortjente ingenting annet enn "200 sit-ups" eller å "gå sulten" som straff for min udugelighet. Naturlig nok ville ikke denne generalen at NOEN skulle "tro de var noe". Janteloven lenge leve. Så jeg lot Generalen få diktatur i meg og slaktet alt og alle verbalt stort sett hele tiden. Det gikk til slutt så langt at jeg fikk selvmordstanker, men dette skal jeg ikke utdype videre her nå. Jeg var ikke klar over på den tiden at Generalen selv er et lite hjelpeløst barn. Han er livredd for ikke å bli elsket, akseptert og anerkjent og har derfor utviklet et kritisk panser som forsvarsmekanisme. På denne måten tror han at han kan peke på andres svakheter slik at ingen vil oppdage hans. Generalen tror også at hvis han krever kun det beste av meg/seg vil ingen han noen grunn til ikke å elske ham, for da er han jo perfekt.

Poenget mitt er at denne grunnleggende kritikken kan komme ut av kontroll og få konsekvenser, nødvendigvis ikke så ille som jeg opplevde selvsagt. Uansett er det hensynsløst ovenfor meg selv og andre i mine relasjoner å ikke ha et slags filter som renser ut hvilke ord som sies og ikke. Noen meninger og ord har ikke godt av å reagere med oksygen. Det blir som våre daglige dobesøk; det stinker ikke før det kommer i kontakt med luft. Men da kan det til gjengjeld virkelig lukte fjøs!

Jeg holder nå på å øve meg i noe jeg velger å kalle filterteknikk. Prøver så godt jeg kan å gi de kritiske ordene som har automatikk fra hjernen til munnen, en liten pause før de evt. tar det siste spranget fra stemmebåndet ut i friluft. På denne måten skader jeg ikke meg selv med dømmende utsagn og negativitet og jeg forgifter ikke miljøet rundt meg heller. Det er ikke gjort på ei "dritarstønn" og jeg sier ikke at jeg aldri er kritisk eller dømmende, for det er jeg. Men et lite skritt av gangen er nok til å se fremgang iallefall.

Det må da gå an å legge janteloven bak seg nå!

 

Det er mye her i verden som faktisk er bra nok som det er. Hvis dette får lov til å eskalere til en epidemi i samfunnet, kommer vi alle til å ende opp deprimerte, angstfylte og med langt under minus i både selvinnsikt og selvfølelse.

Jeg ber til verden om en litt mer forståelsesfull, aksepterende og respektfull holdning.

 

Hva tror dere om filterteknikken?

Har noen der ute vært offer et menneske som øser ut ufiltrerte kritiske ord?

Mangler du kanskje selv et filter innimellom?

Jeg må bare spørre for jeg er så nysgjerrig...

 

i lys og fred,

 

Tine