O' herlige vane

 (Hentet fra min gamle blogg: Skrevet 6. mars 2012)
 
 

Tidlig morgengry. Tar beina fatt. Noen få kuldegrader kiler meg på kinnet. Jeg drar skjerfet lenger opp. Litt småtrøtt enda, naturlig nok. Ryan Farish spiller nydelig musikk for meg fra iPod'n. Sender en stille takk til moderne teknologi.

Fast og stødig tempo i hvert skritt. Det kalles vel autopilot, og min er skrudd på. Trygt og forutsigbart. Funker alltid. Det er så godt å slippe. Å tenke. O' herlige vane. Vi mennesker har så mange av dem. Grusen knitrer under skosålene. Våren er underveis. Steg for steg. Tråkk for tråkk...ooops! Føttene forsvinner under beina på meg. Rask manøvrering, bråstopp! Pust, pes! Som en statue med armene stivt ut til siden gjenfinner jeg balanse. Dette hadde jeg ikke forutsett. Is! Glatt is på asfalten.

Idet jeg løfter blikket, oppdager jeg fort at jeg ikke er alene. Flere forvirrede morgenfugler drister seg over isen. Etter vintermaset hadde de allerede blitt vant til vår og grusføre, og nekter å tilpasse seg dette høyst ukomfortable underlaget. Stivbeinte og ustøe, velger de den vante gangteknikken. Løfter anspent hvert bein når de går. Livredde for å miste balansen og falle. Så slitsomt det ser ut!

Litt lenger fremme på veien kan jeg se tre gutter med signaloransje skolesekker. De dytter fra og sklir fremover med hvert skritt. Genialt! De velger å bruke den glatte og utfordrende isen til sin fordel. Motstanden blir en ressurs! Det handler kun om holdningen de har til det uvante.

Jeg hermer etter dem og kjenner hvordan barnet i meg vekkes til live. Jeg dytter fra og glir fremover. Moro! Øker tempoet. Smilet er ikke til å stanse. Jeg tar meg selv i å fnise. Tar fart, småløper og sklir halvannen meter! Hihi! Hvem hadde trodd det var SÅ gøy å bryte en vane?

i lys,

Tine