Bikram Yoga

Er Bikram Yoga noe for deg?

Her har du den offisielle nettsiden som presenterer alle fordelene ved Bikram Yoga: http://www.bikramyoga.com/BikramYoga/about_bikram_yoga.php

Dette er mine tanker om Bikram Yoga.

Det som er greit å vite om denne yogastilen er at den er grunnlagt av Indiske Bikram Choudhury, en mann som i hovedsak har fokuset på det fysiske aspektet av yoga. Han lærte sine første yogaøvelser som fireåring og gikk i lære hos en anerkjent yogamester i ung alder. Da han var tretten vant han et nasjonalt indisk yogamesterskap, men som tyveåring skadet han kneet under vektløfting. Dette forteller meg noe om hvor lite innsikt Herr Bikram har tilegnet seg under alle år med yogapraksis. Om man virkelig har integrert yogaens visdom i livet, vil man f.eks. aldri presse kroppen til det punkt at man skader seg. (La meg legge til at ideen om å konkurrere i yoga er for meg helt forkastelig. Du vil forstå hvorfor senere i teksten.) En av de viktigste grunnsteinene i yogapraksis er Ahimsa som betyr ikke-vold. Dette innebærer å være følsom og hensynsfull overfor begrensingene til kroppen og sinnet, men samtidig utfordre dem med varsomhet. (Andre grunnsteiner/dyder er ærlighet, åpenhet, fokus, generøsitet, forpliktelse, vennlig vilje, selvrefleksjon og takknemlighet.)

Ikke-vold bør praktiseres mot våre medmennesker også utenfor matta. Yoga handler i aller høyeste grad om å reflektere rundt overføringsverdien av dine opplevelser og innsikter på matta med hvordan du lever din hverdag. En sann yogalærer guider deg til å integrere det du øver på i yogatimen med livet ditt; f.eks. de 9 grunnsteinene, eller/og aksept, balanse, tålmodighet, trygghet, ro, fokus, stabilitet. I forbindelse med ikke-vold vil jeg nevne at en nær venninne av meg som har praktisert en del Bikram Yoga opplevde i et Bikram Studio at instruktøren korrigerte henne i en øvelse ved fysisk (bruk av hendene) å presse henne dypere inn i øvelsen. Da hun protesterte fordi hennes fysiske forutsetning begrenset henne og skapte smerter, kjeftet instruktøren på henne. Han sa også at hvis hun ikke ville ta instruksjon, kunne hun bare forlate studioet, hvilket hun gjorde. Resepsjonistene avslørte at man ikke burde motsette seg instruktørens befaling, og at min venninne i tillegg var uheldig ettersom instruktøren tydeligvis var i ekstra dårlig humør den dagen. Dette vil jeg anse som vold i yogasammenheng. Selvfølgelig vil tilnærmingen variere fra instruktør til instruktør, men ettersom Herr Bikram selv er ganske «hard» (se videoen nederst på innlegget) får jeg en dårlig følelse av hele konseptet. Når yoga har et definert mål; at man aktivt strever etter å uttrykke den optimale formen av asanaen (stillingen/posisjonen) da er det ikke lenger yoga. Prestasjon har ingen plass i yoga. Så det vil også være vold om man presser seg selv over smertegrensen. Vi er på matta for å bli kjent med oss selv og frigjøre kroppen og sinnet – IKKE for å være flinke og få til krevende stillinger.

De helsemessige fordelene er selvfølgelig helt nydelig! Noen forteller at de har blitt kvitt smerter i kroppen og unngått kneoperasjoner takket være Bikram Yoga. Se videoen under. Andre forteller at de har pådratt seg skader av denne yogaen, og fysioterapeuter meddeler årsaken til de uheldige konsekvensene: http://www.independent.co.uk/life-style/health-and-families/health-news/the-bikram-backlash-6154036.html

Det er VIKTIG å være bevisst på at Yoga ikke utelukkende er en fysisk praksis, men under yogaens migrasjon til vesten mistet den dessverre mye av sin dybde og helhet.

I dette blogginnlegget http://bikramyogaguelph.blogspot.no/2011/09/celebrities-who-love-bikram-yoga.html siteres Jennifer Aniston om Bikram Yoga: “My legs got leaner. My arms got strong. I’ve maybe even grown half an inch from aligning my spine,” Mange med henne praktiserer yoga som fitness og trening, og etter min mening er det en fornærmelse og et hån overfor denne spirituelle praksisen. Man hører ofte utsagn som «Bikram yoga for weight loss». En Bikram yogatime kan være veldig «millitær» hvis jeg kan bruke det uttrykket. Man skal gjennom de samme 26 øvelsene hver gang. Som ex-danser og instruktør i både Yoga, Pilates og Piloxing kjenner jeg viktigheten av variasjon i bevegelse og fysisk aktivitet.

Yoga i sin opprinnelige form (Hatha Yoga) handler i bunn og grunn om å frigjøre det menneskelige potensialet. Hatha er sammensatt av to deler Ha (som betyr sol) og Tha (som betyr måne). Disse representerer motpolene av vår eksistens; pluss og minus, mann og kvinne, dag og natt, innpust og utpust osv.

Begrepet yoga betyr å forene de ulike splittede aspektene av oss selv i den hensikt å skape indre balanse og fred. Forening av f.eks:
pust og bevegelse,
den anatomiske og fysiologiske kroppen,
det perifere- og sentralnervesystemet,
kropp og sinn,
tanke og handling,
aktivitet og hvile,
vår maskuline og feminine side,
høyre og venstre hjernehalvdel,
disiplin og aksept…osv…

En yogaretning som kun fokuserer på de fysiske fordelene, gir en ufullstendig yogapraksis. Jeg mener at Bikram Yoga er en slik retning. Derfor er jeg ikke en fan. Herr Bikram har forsøkt å få copyright til de 26 yogastillingene, men fikk kun «trademarked» navnet ‘Bikram Yoga’ og konseptet. Han har frenchised yogastudioet i likhet med f.eks. Mac Donalds og har skapt et imperium. Det faktum at han ønsker å eie yogaen gir meg inntrykk av at han er styrt av sitt begjær og stolthet. Han ønsker å tjene penger. Så lenge man er kontrollert av et aspekt av seg selv, er man ikke i balanse. Og hele poenget med Yoga er å forene disse aspektene i den hensikt å skape balanse i kropp og sinn. Hør hvordan han ordlegger seg i denne videoen. Det han sier snakker for seg selv, for å si det sånn.



Nå vet du hva jeg mener, og du har ulike kilder til informasjon om fordelene og ulempene med Bikram Yoga.  Yoga er helbredelse i mine øyne. Jeg har erfart hvordan ydmyk yoga har forandret livet mitt til det bedre. Slik den vakre damen i videoen sier; yoga er en så vakker og ren praksis, den er her for å hjelpe oss. Yogaen har hjulpet meg til å innse at det folk kaller "Gud" dveler i hjertet mitt, og at jeg kan vende meg til denne guddommeligheten når som helst. Jeg er bevisst på dette hver dag. Jeg gjør asanaer (fysiske øvelser) og pranayama (pusteøvelser). Jeg mediterer over kjærlighet. Jeg legger merke til skjønnheten i alle menneskene rundt meg. Alt dette og mer, takket være yoga.

Det finnes mange yogaretninger. Hvilken du velger bør matche med hva hensikten din er. Hvis du kun vil trene kroppen, og ikke er bekymret for skader, kjør på med Bikram! :)

Hvis du skjønner at kropp og psyke er i gjensidig dynamisk påvirkning av hverandre, velg en yogaform som har bevart essensen av visdommen. (PUSTyoga Anusara Yoga, Hatha Yoga, Yin Yoga, Vinyasa Yoga) Vær bevisst på hva instruktøren fokuserer på. Det er mitt råd.


I lys, Tine

La meg se hvor modig du er!

Jeg er til tider redd for å ta for mye plass. Er det en sånn norsk greie? Eller er det bare meg?

Vi skal liksom ikke gjøre noe særlig ut av oss i det offentlige rom, helst ikke si noe med mindre det er svært nødvendig. Skal ikke tro vi har noe å bidra med, skal ikke tro vi kan no. Aller best er det om vi følger retningslinjene, nikker og smiler men ikke engasjerer oss 
mer enn det. Må ikke finne på å komme med innspill eller konstruktiv refleksjon!

Vel jeg mener at jeg har noe å bidra med! Jeg engasjerer meg i det jeg interesserer meg for
og har innspill og refleksjoner som jeg tror er verdt å belyse. Så jeg åpner munnen min og
uttrykker meg, men sitter lett igjen med en følelse av at jeg har sagt for mye, vært overdrevent
engasjert eller tatt for mye plass, at jeg har oppført meg som en nerd ettersom jeg faktisk har
spandert litt tid på å tenke over livet.

Det rare er egentlig at jeg innerst inne ikke synes jeg har tatt for stor plass, for jeg dominerer ikke
samtalen. Jeg er veldig nysgjerrig, stiller spørsmål selv og lytter virkelig når andre vil si noe. Det
er vel heller det at enkelte simpelthen er så mye mindre engasjert enn meg. Når de får et spørsmål er de enten stille, eller de trekker på skuldrene, smiler og sier forsiktig "vet ikke jeg..har egentlig ikke tenkt noe over det."

JEG har tenkt over det, og er ikke redd for å fortelle hva jeg har tenkt. Men det er sikkert ikke alle
som synes at jeg tar for mye plass...Kanskje nesten ingen for alt jeg vet. Det sitter vel mest i hodet mitt. Så da får jeg la hodet få en pause og tenke litt med hjertet istedet.

Og hvis jeg er helt stille og lytter så kan jeg kjenne hjertet mitt hviske "Hvorfor skal du begrense
ditt indre lys? La det skinne!"

Hvis noen synes at jeg lyser for sterkt, er det kanskje fordi deres eget lys ikke skinner så sterkt
som de selv skulle ønske...? Hm...

Ikke misforstå meg; jeg er ikke ute etter å blende noen. Jeg vil bare være den jeg er! Hihi... Og det krever nok at jeg er litt modig, og drite langt i hva andre kanskje eller kanskje ikke måtte mene.

 Så jeg sier som Sara Berailles:

"I Wonder what would happen if you say what you wanna say, and let the words fall out honestly. I wanna see you be brave!"

 I lys, Tine

Kontrollert av ditt eget kontrollbehov

Jeg hadde en ubehagelig opplevelse på en busstur for litt siden. Sjåføren kjørte ubehagelig og jeg følte meg utrygg og ute av stand til å kontrollere situasjonen. Veien var svingete, bussen humpet og gynget fra side til side. Jeg følte meg engstelig og kroppen reagerte med at nakken stivnet og etterhvert var hele kroppen anspent idet jeg kjempet imot svingningene. Jeg var som handlingslammet. Det tok ikke langt tid før hodepinen snek seg på og jeg ble kvalm. Til slutt fikk jeg nok. Da gikk jeg frem til sjåføren og konfronterte ham med kjøringen hans og ba vennlig om han kunne kjøre litt varsommere. Han argumenterte småfrekt tilbake og kjøringen endret seg ikke. Selv om det var lenge igjen til min destinasjon, valgte jeg å gå av på neste holdeplass og ble heldigvis hentet av et familiemedlem. (Jeg har sendt skriftlig klage til selskapet.)

I dag var jeg igjen på bussen, og til tross for en annen sjåfør var kjørestilen den samme som sist.
Siden jeg var nødt til å sitte på denne bussen for å rekke avtalen min, ble jeg stilt overfor to valg,
for vi har jo alltid valg. Jeg kunne:
handle; prøve å godsnakke med / klage til sjåføren som sist, eller
la meg selv lamme av frykten og risikere smerter og kvalme også denne gangen.

Men så innså jeg at dette hadde overføringsverdi til livet mitt generelt. Jeg blir ofte handlingslammet når jeg opplever ustabilitet, uforutsigbarhet, og mangel på kontroll. Dette resulterer ofte i spenninger i nakken og skuldrene mine. Det er som om hele kroppen min stritter imot av frykt. Dermed får jeg lett hodepine og smerter ellers i kroppen. Jeg tenker da at alternativet til denne handlingslammelsen er å ta kontroll over situasjonen, som i dette tilfellet å konfrontere sjåføren. Men på bussen i dag ble jeg bevisst på at det finnes en tredje mulighet. Og det er å endre min holdning til situasjonen. For vi vil alle erfare at det skjer uforutsette ting i livet, at vi blir utsatt for noe vi ikke kan kontrollere, og da er det kun vår holdning som kan endre opplevelsen. Livet er en kombinasjon av oppturer og nedturer. Noen ganger er svingningene store, andre ganger små. Vi kan kontroller mye i vårt liv, men ikke alt.

Denne bussturen ble altså mitt klasserom i dag. Jeg kunne øve på noe jeg opplever som
utfordrende i livet; å gi slipp på kontrollen. (På den første bussturen øvde jeg på å si ifra, som jeg også skal øve mer på.) I dag valgte jeg altså å ikke bli handlingslammet, ikke stritte imot, men akseptere at det ikke er jeg som kjører bussen. Jeg valgte å stole på sjåføren og være med i hver sving. Og det gjorde jeg. Jeg plugget inn rolig meditativ musikk i ørene, pustet dype åndedrag ned til magen, fokuserte på følelsen av tillit og lot kroppen avslappet svinge med i setet. Det kom noen tårer trillende ned kinnet mitt, antagelig som en reaksjon på denne nye strategien. Kontrollbehovet mitt brukte tid på å gi etter, men etter hvert ga det opp og jeg var i stand til å slappe helt av. Bussturen ble en læringsarena.

Det er godt mulig at flere enn meg opplever et sterkt kontrollbehov og synes det er fryktelig med
uforutsigbarhet. Derfor ville jeg dele denne erfaringen og innsikten med dere. I noen tilfeller skal vi selvfølgelig ikke overgi kontrollen, men et kontrollbehov som kontrollerer oss kan ikke føre noe godt med seg. Derfor vil jeg utfordre dere til å øve på å gi slipp på kontrollen når ikke konsekvensene er åpenbart fatale. Kropp, psyke og naturen generelt søker likevekt og balanse. Et overdrevent kontrollbehov skaper ubalanse. For mye vekt på et ytterpunkt vil tippe vektskåla for mye den ene veien...

Hvordan vet jeg om mitt kontrollbehov kontrollere meg?

Vel, hvis jeg får emosjonelle og/eller fysiske reaksjoner når jeg ikke har oversikten, når ting ikke
går som jeg hadde tenkt - da vil jeg påstå at kontrollbehovet mitt har litt for mye makt over meg.

Kanskje vi kan gi litt slipp?
Verden går kanskje ikke går under selv om vi ikke styrer alt?
Hva om vi har tillit til at alt vil ordne seg?

Kanskje det vil gjøre oss sterkere å våge stå i det uforutsigbare selv om det er ubehagelig?

Vi vet ikke hva som finnes bak trygghetens mur før vi våger å rive den. Det krever mot, ja! Men er du
ikke litt nysgjerrig?

I lys, Tine

Verden må oppdras

Voksne mennesker er f***ikke klokere enn de unge.

Jeg skjønner ikke intervjueren Kevin O'Leary, når han bruker argumentet om at genmodifisert mat (tilsatt næringsstoffer, vitaminer og mineraler) kan redde liv i fattigere deler av verden, hvor befolkningen ikke har tilgang til næringsrik mat. Hører han virkelig ikke hva Rachel Parent (forresten 14 år gammel) sier om at GMO-mat ikke har gjennomgått studier som er lengre enn 90 dager!!!?? Det vil si at testingen av denne maten O'Leary mener skal redde liv, faktisk ikke gir grunnlag for å vite hvilke langtidseffekter det vil skape både for vår helse og for økosystemet. (Bare husk hva som ble konsekvensene av Svineinfluensavaksinen her i Norge.) Kanskje vil helsa til menneskene vi prøver å hjelpe, forverres over tid? Kanskje genmodifisert fremstilling av mat på sikt vil forstyrre jordas balanse? Kanskje vi, i blind tro på at vi redder liv, faktisk saboterer for våre barns fremtid?

Ordene som kommer ut av O'Learys munn vitner om kynisme og manglende evne til å se helheten.
Det er dessverre så typisk av godt voksne mennesker som denne intervjueren, å betrakte de unges demonstrasjoner med en holdning om at når de unge bare blir voksne nok, så skjønner de at det ikke er noe vits i å protestere. Vel, kjære godt voksne der ute; det er for svarte ikke DERE som skal leve med de usikre konsekvensene av deres eksperimentering!!!

Ekstra stilig er det at Rachels etternavn er Parent. En forelder skal gi oppdragelse ikkesant? Oppdragelse: tiltak for å hjelpe barn og unge (eller la oss heller si det vestlige samfunnet) til å leve og til å utvikle seg mot voksen ansvarlighet og selvstendighet". Og det er nettopp DET hun kan gjøre for den vestlige verden. Hun er en som oppdrar mennesket til å tenke selv og ta ansvar, som formidler kunnskap og oppfordrer til å søke sannheten, som står trygt i sin egen overbevisning, kjemper for det hun tror på og ikke ler seg rokke av uvitenhet, kynisme og trangsynthet, altså i dette tilfellet Mr. Kevin O'Leary.

Jeg applauderer Rachel for hennes lidenskapelige engasjement! Hun vil først og fremst formidle at vi har rett til informasjon om hva vi spiser for å ha mulighet til å ta egne selvstendige valg, og at vi ikke skal la befolkningen være prøvekaniner pga. mangelfull forskning. Tro ikke at Rachel lar seg utnytte av motstanderne av GMO, for denne jenta tenker sjæl. og det er det søren meg ikke alle som gjør!

I lys, Tine