Bikram Yoga

Er Bikram Yoga noe for deg?

Her har du den offisielle nettsiden som presenterer alle fordelene ved Bikram Yoga: http://www.bikramyoga.com/BikramYoga/about_bikram_yoga.php

Dette er mine tanker om Bikram Yoga.

Det som er greit å vite om denne yogastilen er at den er grunnlagt av Indiske Bikram Choudhury, en mann som i hovedsak har fokuset på det fysiske aspektet av yoga. Han lærte sine første yogaøvelser som fireåring og gikk i lære hos en anerkjent yogamester i ung alder. Da han var tretten vant han et nasjonalt indisk yogamesterskap, men som tyveåring skadet han kneet under vektløfting. Dette forteller meg noe om hvor lite innsikt Herr Bikram har tilegnet seg under alle år med yogapraksis. Om man virkelig har integrert yogaens visdom i livet, vil man f.eks. aldri presse kroppen til det punkt at man skader seg. (La meg legge til at ideen om å konkurrere i yoga er for meg helt forkastelig. Du vil forstå hvorfor senere i teksten.) En av de viktigste grunnsteinene i yogapraksis er Ahimsa som betyr ikke-vold. Dette innebærer å være følsom og hensynsfull overfor begrensingene til kroppen og sinnet, men samtidig utfordre dem med varsomhet. (Andre grunnsteiner/dyder er ærlighet, åpenhet, fokus, generøsitet, forpliktelse, vennlig vilje, selvrefleksjon og takknemlighet.)

Ikke-vold bør praktiseres mot våre medmennesker også utenfor matta. Yoga handler i aller høyeste grad om å reflektere rundt overføringsverdien av dine opplevelser og innsikter på matta med hvordan du lever din hverdag. En sann yogalærer guider deg til å integrere det du øver på i yogatimen med livet ditt; f.eks. de 9 grunnsteinene, eller/og aksept, balanse, tålmodighet, trygghet, ro, fokus, stabilitet. I forbindelse med ikke-vold vil jeg nevne at en nær venninne av meg som har praktisert en del Bikram Yoga opplevde i et Bikram Studio at instruktøren korrigerte henne i en øvelse ved fysisk (bruk av hendene) å presse henne dypere inn i øvelsen. Da hun protesterte fordi hennes fysiske forutsetning begrenset henne og skapte smerter, kjeftet instruktøren på henne. Han sa også at hvis hun ikke ville ta instruksjon, kunne hun bare forlate studioet, hvilket hun gjorde. Resepsjonistene avslørte at man ikke burde motsette seg instruktørens befaling, og at min venninne i tillegg var uheldig ettersom instruktøren tydeligvis var i ekstra dårlig humør den dagen. Dette vil jeg anse som vold i yogasammenheng. Selvfølgelig vil tilnærmingen variere fra instruktør til instruktør, men ettersom Herr Bikram selv er ganske «hard» (se videoen nederst på innlegget) får jeg en dårlig følelse av hele konseptet. Når yoga har et definert mål; at man aktivt strever etter å uttrykke den optimale formen av asanaen (stillingen/posisjonen) da er det ikke lenger yoga. Prestasjon har ingen plass i yoga. Så det vil også være vold om man presser seg selv over smertegrensen. Vi er på matta for å bli kjent med oss selv og frigjøre kroppen og sinnet – IKKE for å være flinke og få til krevende stillinger.

De helsemessige fordelene er selvfølgelig helt nydelig! Noen forteller at de har blitt kvitt smerter i kroppen og unngått kneoperasjoner takket være Bikram Yoga. Se videoen under. Andre forteller at de har pådratt seg skader av denne yogaen, og fysioterapeuter meddeler årsaken til de uheldige konsekvensene: http://www.independent.co.uk/life-style/health-and-families/health-news/the-bikram-backlash-6154036.html

Det er VIKTIG å være bevisst på at Yoga ikke utelukkende er en fysisk praksis, men under yogaens migrasjon til vesten mistet den dessverre mye av sin dybde og helhet.

I dette blogginnlegget http://bikramyogaguelph.blogspot.no/2011/09/celebrities-who-love-bikram-yoga.html siteres Jennifer Aniston om Bikram Yoga: “My legs got leaner. My arms got strong. I’ve maybe even grown half an inch from aligning my spine,” Mange med henne praktiserer yoga som fitness og trening, og etter min mening er det en fornærmelse og et hån overfor denne spirituelle praksisen. Man hører ofte utsagn som «Bikram yoga for weight loss». En Bikram yogatime kan være veldig «millitær» hvis jeg kan bruke det uttrykket. Man skal gjennom de samme 26 øvelsene hver gang. Som ex-danser og instruktør i både Yoga, Pilates og Piloxing kjenner jeg viktigheten av variasjon i bevegelse og fysisk aktivitet.

Yoga i sin opprinnelige form (Hatha Yoga) handler i bunn og grunn om å frigjøre det menneskelige potensialet. Hatha er sammensatt av to deler Ha (som betyr sol) og Tha (som betyr måne). Disse representerer motpolene av vår eksistens; pluss og minus, mann og kvinne, dag og natt, innpust og utpust osv.

Begrepet yoga betyr å forene de ulike splittede aspektene av oss selv i den hensikt å skape indre balanse og fred. Forening av f.eks:
pust og bevegelse,
den anatomiske og fysiologiske kroppen,
det perifere- og sentralnervesystemet,
kropp og sinn,
tanke og handling,
aktivitet og hvile,
vår maskuline og feminine side,
høyre og venstre hjernehalvdel,
disiplin og aksept…osv…

En yogaretning som kun fokuserer på de fysiske fordelene, gir en ufullstendig yogapraksis. Jeg mener at Bikram Yoga er en slik retning. Derfor er jeg ikke en fan. Herr Bikram har forsøkt å få copyright til de 26 yogastillingene, men fikk kun «trademarked» navnet ‘Bikram Yoga’ og konseptet. Han har frenchised yogastudioet i likhet med f.eks. Mac Donalds og har skapt et imperium. Det faktum at han ønsker å eie yogaen gir meg inntrykk av at han er styrt av sitt begjær og stolthet. Han ønsker å tjene penger. Så lenge man er kontrollert av et aspekt av seg selv, er man ikke i balanse. Og hele poenget med Yoga er å forene disse aspektene i den hensikt å skape balanse i kropp og sinn. Hør hvordan han ordlegger seg i denne videoen. Det han sier snakker for seg selv, for å si det sånn.



Nå vet du hva jeg mener, og du har ulike kilder til informasjon om fordelene og ulempene med Bikram Yoga.  Yoga er helbredelse i mine øyne. Jeg har erfart hvordan ydmyk yoga har forandret livet mitt til det bedre. Slik den vakre damen i videoen sier; yoga er en så vakker og ren praksis, den er her for å hjelpe oss. Yogaen har hjulpet meg til å innse at det folk kaller "Gud" dveler i hjertet mitt, og at jeg kan vende meg til denne guddommeligheten når som helst. Jeg er bevisst på dette hver dag. Jeg gjør asanaer (fysiske øvelser) og pranayama (pusteøvelser). Jeg mediterer over kjærlighet. Jeg legger merke til skjønnheten i alle menneskene rundt meg. Alt dette og mer, takket være yoga.

Det finnes mange yogaretninger. Hvilken du velger bør matche med hva hensikten din er. Hvis du kun vil trene kroppen, og ikke er bekymret for skader, kjør på med Bikram! :)

Hvis du skjønner at kropp og psyke er i gjensidig dynamisk påvirkning av hverandre, velg en yogaform som har bevart essensen av visdommen. (PUSTyoga Anusara Yoga, Hatha Yoga, Yin Yoga, Vinyasa Yoga) Vær bevisst på hva instruktøren fokuserer på. Det er mitt råd.


I lys, Tine

La meg se hvor modig du er!

Jeg er til tider redd for å ta for mye plass. Er det en sånn norsk greie? Eller er det bare meg?

Vi skal liksom ikke gjøre noe særlig ut av oss i det offentlige rom, helst ikke si noe med mindre det er svært nødvendig. Skal ikke tro vi har noe å bidra med, skal ikke tro vi kan no. Aller best er det om vi følger retningslinjene, nikker og smiler men ikke engasjerer oss 
mer enn det. Må ikke finne på å komme med innspill eller konstruktiv refleksjon!

Vel jeg mener at jeg har noe å bidra med! Jeg engasjerer meg i det jeg interesserer meg for
og har innspill og refleksjoner som jeg tror er verdt å belyse. Så jeg åpner munnen min og
uttrykker meg, men sitter lett igjen med en følelse av at jeg har sagt for mye, vært overdrevent
engasjert eller tatt for mye plass, at jeg har oppført meg som en nerd ettersom jeg faktisk har
spandert litt tid på å tenke over livet.

Det rare er egentlig at jeg innerst inne ikke synes jeg har tatt for stor plass, for jeg dominerer ikke
samtalen. Jeg er veldig nysgjerrig, stiller spørsmål selv og lytter virkelig når andre vil si noe. Det
er vel heller det at enkelte simpelthen er så mye mindre engasjert enn meg. Når de får et spørsmål er de enten stille, eller de trekker på skuldrene, smiler og sier forsiktig "vet ikke jeg..har egentlig ikke tenkt noe over det."

JEG har tenkt over det, og er ikke redd for å fortelle hva jeg har tenkt. Men det er sikkert ikke alle
som synes at jeg tar for mye plass...Kanskje nesten ingen for alt jeg vet. Det sitter vel mest i hodet mitt. Så da får jeg la hodet få en pause og tenke litt med hjertet istedet.

Og hvis jeg er helt stille og lytter så kan jeg kjenne hjertet mitt hviske "Hvorfor skal du begrense
ditt indre lys? La det skinne!"

Hvis noen synes at jeg lyser for sterkt, er det kanskje fordi deres eget lys ikke skinner så sterkt
som de selv skulle ønske...? Hm...

Ikke misforstå meg; jeg er ikke ute etter å blende noen. Jeg vil bare være den jeg er! Hihi... Og det krever nok at jeg er litt modig, og drite langt i hva andre kanskje eller kanskje ikke måtte mene.

 Så jeg sier som Sara Berailles:

"I Wonder what would happen if you say what you wanna say, and let the words fall out honestly. I wanna see you be brave!"

 I lys, Tine

Kontrollert av ditt eget kontrollbehov

Jeg hadde en ubehagelig opplevelse på en busstur for litt siden. Sjåføren kjørte ubehagelig og jeg følte meg utrygg og ute av stand til å kontrollere situasjonen. Veien var svingete, bussen humpet og gynget fra side til side. Jeg følte meg engstelig og kroppen reagerte med at nakken stivnet og etterhvert var hele kroppen anspent idet jeg kjempet imot svingningene. Jeg var som handlingslammet. Det tok ikke langt tid før hodepinen snek seg på og jeg ble kvalm. Til slutt fikk jeg nok. Da gikk jeg frem til sjåføren og konfronterte ham med kjøringen hans og ba vennlig om han kunne kjøre litt varsommere. Han argumenterte småfrekt tilbake og kjøringen endret seg ikke. Selv om det var lenge igjen til min destinasjon, valgte jeg å gå av på neste holdeplass og ble heldigvis hentet av et familiemedlem. (Jeg har sendt skriftlig klage til selskapet.)

I dag var jeg igjen på bussen, og til tross for en annen sjåfør var kjørestilen den samme som sist.
Siden jeg var nødt til å sitte på denne bussen for å rekke avtalen min, ble jeg stilt overfor to valg,
for vi har jo alltid valg. Jeg kunne:
handle; prøve å godsnakke med / klage til sjåføren som sist, eller
la meg selv lamme av frykten og risikere smerter og kvalme også denne gangen.

Men så innså jeg at dette hadde overføringsverdi til livet mitt generelt. Jeg blir ofte handlingslammet når jeg opplever ustabilitet, uforutsigbarhet, og mangel på kontroll. Dette resulterer ofte i spenninger i nakken og skuldrene mine. Det er som om hele kroppen min stritter imot av frykt. Dermed får jeg lett hodepine og smerter ellers i kroppen. Jeg tenker da at alternativet til denne handlingslammelsen er å ta kontroll over situasjonen, som i dette tilfellet å konfrontere sjåføren. Men på bussen i dag ble jeg bevisst på at det finnes en tredje mulighet. Og det er å endre min holdning til situasjonen. For vi vil alle erfare at det skjer uforutsette ting i livet, at vi blir utsatt for noe vi ikke kan kontrollere, og da er det kun vår holdning som kan endre opplevelsen. Livet er en kombinasjon av oppturer og nedturer. Noen ganger er svingningene store, andre ganger små. Vi kan kontroller mye i vårt liv, men ikke alt.

Denne bussturen ble altså mitt klasserom i dag. Jeg kunne øve på noe jeg opplever som
utfordrende i livet; å gi slipp på kontrollen. (På den første bussturen øvde jeg på å si ifra, som jeg også skal øve mer på.) I dag valgte jeg altså å ikke bli handlingslammet, ikke stritte imot, men akseptere at det ikke er jeg som kjører bussen. Jeg valgte å stole på sjåføren og være med i hver sving. Og det gjorde jeg. Jeg plugget inn rolig meditativ musikk i ørene, pustet dype åndedrag ned til magen, fokuserte på følelsen av tillit og lot kroppen avslappet svinge med i setet. Det kom noen tårer trillende ned kinnet mitt, antagelig som en reaksjon på denne nye strategien. Kontrollbehovet mitt brukte tid på å gi etter, men etter hvert ga det opp og jeg var i stand til å slappe helt av. Bussturen ble en læringsarena.

Det er godt mulig at flere enn meg opplever et sterkt kontrollbehov og synes det er fryktelig med
uforutsigbarhet. Derfor ville jeg dele denne erfaringen og innsikten med dere. I noen tilfeller skal vi selvfølgelig ikke overgi kontrollen, men et kontrollbehov som kontrollerer oss kan ikke føre noe godt med seg. Derfor vil jeg utfordre dere til å øve på å gi slipp på kontrollen når ikke konsekvensene er åpenbart fatale. Kropp, psyke og naturen generelt søker likevekt og balanse. Et overdrevent kontrollbehov skaper ubalanse. For mye vekt på et ytterpunkt vil tippe vektskåla for mye den ene veien...

Hvordan vet jeg om mitt kontrollbehov kontrollere meg?

Vel, hvis jeg får emosjonelle og/eller fysiske reaksjoner når jeg ikke har oversikten, når ting ikke
går som jeg hadde tenkt - da vil jeg påstå at kontrollbehovet mitt har litt for mye makt over meg.

Kanskje vi kan gi litt slipp?
Verden går kanskje ikke går under selv om vi ikke styrer alt?
Hva om vi har tillit til at alt vil ordne seg?

Kanskje det vil gjøre oss sterkere å våge stå i det uforutsigbare selv om det er ubehagelig?

Vi vet ikke hva som finnes bak trygghetens mur før vi våger å rive den. Det krever mot, ja! Men er du
ikke litt nysgjerrig?

I lys, Tine

Verden må oppdras

Voksne mennesker er f***ikke klokere enn de unge.

Jeg skjønner ikke intervjueren Kevin O'Leary, når han bruker argumentet om at genmodifisert mat (tilsatt næringsstoffer, vitaminer og mineraler) kan redde liv i fattigere deler av verden, hvor befolkningen ikke har tilgang til næringsrik mat. Hører han virkelig ikke hva Rachel Parent (forresten 14 år gammel) sier om at GMO-mat ikke har gjennomgått studier som er lengre enn 90 dager!!!?? Det vil si at testingen av denne maten O'Leary mener skal redde liv, faktisk ikke gir grunnlag for å vite hvilke langtidseffekter det vil skape både for vår helse og for økosystemet. (Bare husk hva som ble konsekvensene av Svineinfluensavaksinen her i Norge.) Kanskje vil helsa til menneskene vi prøver å hjelpe, forverres over tid? Kanskje genmodifisert fremstilling av mat på sikt vil forstyrre jordas balanse? Kanskje vi, i blind tro på at vi redder liv, faktisk saboterer for våre barns fremtid?

Ordene som kommer ut av O'Learys munn vitner om kynisme og manglende evne til å se helheten.
Det er dessverre så typisk av godt voksne mennesker som denne intervjueren, å betrakte de unges demonstrasjoner med en holdning om at når de unge bare blir voksne nok, så skjønner de at det ikke er noe vits i å protestere. Vel, kjære godt voksne der ute; det er for svarte ikke DERE som skal leve med de usikre konsekvensene av deres eksperimentering!!!

Ekstra stilig er det at Rachels etternavn er Parent. En forelder skal gi oppdragelse ikkesant? Oppdragelse: tiltak for å hjelpe barn og unge (eller la oss heller si det vestlige samfunnet) til å leve og til å utvikle seg mot voksen ansvarlighet og selvstendighet". Og det er nettopp DET hun kan gjøre for den vestlige verden. Hun er en som oppdrar mennesket til å tenke selv og ta ansvar, som formidler kunnskap og oppfordrer til å søke sannheten, som står trygt i sin egen overbevisning, kjemper for det hun tror på og ikke ler seg rokke av uvitenhet, kynisme og trangsynthet, altså i dette tilfellet Mr. Kevin O'Leary.

Jeg applauderer Rachel for hennes lidenskapelige engasjement! Hun vil først og fremst formidle at vi har rett til informasjon om hva vi spiser for å ha mulighet til å ta egne selvstendige valg, og at vi ikke skal la befolkningen være prøvekaniner pga. mangelfull forskning. Tro ikke at Rachel lar seg utnytte av motstanderne av GMO, for denne jenta tenker sjæl. og det er det søren meg ikke alle som gjør!

I lys, Tine

 

 

Fristed

Er det noe sted vi er nærmest den kreative skaperkraften, så er det i naturen. Det er som et fristed hvor alt går litt saktere, hvor vi kan lære alt vi trenger i livet og betrakte alt det vi praktiserer i yoga.

 

Vi kan observere våren når alt spirer og vokser, og selv tillate våre drømmer og visjoner få vokse frem i oss. Vi mennesker er ikke så ulike umodne bær. Vi må få lov å holde oss fast til vi er modne, før vi kan gi slipp på tryggheten og næringen fra planten. Noen ganger er vi som små fugleunger, og trenger et lite dytt for å forlate redet. Kanskje vi trenger å ta en sjanse, kaste oss utfor og stole på at vingene vil bære oss. Vi kan observere høsten når plantene visner, og selv våge å la fortiden svinne hen, la traumene dø, og innsiktene hvile i jorda til de er klare for å vokse frem. Noe må dø for at noe annet skal kunne fødes.

 

Når vi kan følge vekslingen mellom flo og fjære, og kjenne at våre følelser kan flomme over men at de også kan trekke seg tilbake, lærer vi at følelser kun er midlertidige svingninger. Bølgene som skyller mot land har sin egen rytme og påminner oss om at når vi følger den naturlige rytmen av vår egen pust, er vi hjertet nærmest. Når vi kaster en liten stein i vannet og ser hvor mange ringvirkninger den får, innser vi hvordan vi kan påvirke verden rundt oss. Horisonten vekker visshet om uendeligheten i vårt indre.

 

Vi ser hvordan ugress vokser rundt blomstene. Hvis vi ikke fjerner ugresset vil hele beddet gro igjen og stjele næringen og sollyset til blomstene. Slik vil frykten og egoet gro igjen bevisstheten vår, stjele vår energi og overskygge vår selvinnsikt om vi ikke luker jevnlig. Vi er nødt til å følge med, være årvåkne.

 

Noen ganger trenger vi å være som en ørn og gi oss selv perspektiv på verden. Andre ganger har vi behov for å grave oss ned som en muldvarp og konfrontere vårt eget mørke. Til tider trenger vi skilpaddens beskyttende skall, eller vi trenger å skifte ham som slangen. Vi møter på en frodig jungel og må som elefanten bane oss vei gjennom tette kratt. Selv om vi ikke ser hvor vi går, tar vi et skritt om gangen, meier vekk en grein om gangen og stoler på at hjertet vet veien. Den åpne savannen vekker lysten til å løpe fritt i et ubegrenset sinn. Når vinden kiler oss i nakken gjenkjenner vi at selv om noe er usynlig, er det likevel fullstendig virkelig.
 

Naturen er helligere enn noe kirkerom og mer lærerikt en noe klasserom. Når vi betrakter naturen, blir vi kjent med livet selv.

Å sette seg ned og være i ett med naturen, er å være i ett med seg selv.

I lys, Tine

(Private bilder - Jylland, Danmark)

Lyset / Himmelen

En dag mens jeg ruslet gjennom Øvrebyens gater møtte jeg en eldre mann som ba om hjelp til å finne frem til en adresse. Jeg hjalp ham så godt jeg kunne. Deretter stirret han meg intenst inn i øynene og sa noe sånt som "Tusen takk for hjelpen. Da ønsker jeg deg en god dag og måtte herrens velsignelse være med deg. Måtte du ta imot Jesus som din frelser, tilgis dine synder og komme til ham i himmelen...for du vil vel til himmelen?" Han holdt blikket i forventning om responsen min. Jeg ble ganske sjokkert over hans uventede ønsker og bønner for min skjebne, men jeg svarte vennlig "Takk, men jeg er allerede i himmelen. Himmelen er her." Jeg la hånden mot hjertet mitt og smilte til ham. Han så forvirret på meg før han tok farvel og gikk.

Dette møtet fikk meg til å tenke. Jeg synes det er så trist hvordan noen mennesker baserer sin tro på at det gudommelige er noe som kun eksisterer "der ute". At denne guden dømmer oss til å få et liv etter døden basert på om vi erkjenner vår underdanighet. At vi må be om tillatelse til å slippe inn i et såkalt himmelrike og gjøre oss fortjent til dette, er en usannhet etter min mening.

Min tro har et helt annet grunnlag. Så vidt jeg vet (i mitt innerste indre) er jeg et gudommelig vesen, som har en fysiske menneskelig erfaring her på jorda. Min sjel er et fragment av den gudommelige kraften som opprettholder alt liv i dette universet, som vi alle er en del av. Sjelen eksisterte lenge før dette jordiske livet startet i akkurat denne kroppen. Sjelen vil vedvare å eksistere når denne kroppen ikke lenger er i stand til å "huse meg". 

Denne såkalte himmelen som de religiøse omtaler -er vårt hjem; der vi hører til. Himmelen er dette lyset og denne kraften vi omfavnes av og smelter sammen med uten kroppen. Vår sjel er en gnist av dette lyset, derfor bærer vi det med oss -alltid. VI ER dette lyset. Derfor har vi himmelen i oss til enhver tid. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at vi returnerer til dette lyset når døden åpner døren til "den andre siden". 

Der er ingen grunn til å leve i frykt for om vi fortjener å få evig liv. Det finnes ingen ende på liv. Liv er energi - og energi kan hverken skapes eller forsvinne, men kun gå fra en form til en annen. Til og med vitenskapen støtter denne teorien. Kropp er form. Et skall. En innpakning. Glem ikke innholdet i formen. La din indre sjelegnist skinne med stolthet.

I lys, Tine

Privat bilde. Modell: Felin "den stolte"

 

Besøket

Jeg skal forlate min kropp
når, vet jeg ikke
men jeg vet at jeg skal videre
kroppen er kun en leid bolig
som jeg må ta vare på
og for en vakker bolig det er

jeg har fått en stund på denne planeten
hvor lang, vet jeg ikke
men jeg vet at jeg har en hensikt her
og den sannheten gjør meg rolig
midt oppi denne verdens kaos
men for et vakkert sted det er



prisen for oppholdet
er smerten av å være lenket til jorden
og lengselen etter mitt høyere hjem gnager innenfra
i mørke stunder drømmer jeg om å bryte ut av fangenskapet
forlate min kropp
jeg trenger den ikke der jeg kommer fra

den eneste måten å holde ut denne mellomstasjonen
uten å miste forstanden
er å miste forstanden
å forlate sinnet
og være fullstendig tilstede
i dette åndedraget

men en dag skal jeg forlate denne kroppen
og jeg frykter ikke hva som venter meg
det er bare fryktelig å savne
følelsen av et fritt sjelesvev




i lys, Tine

Invitasjon fra naturen

Her på Østlandet bader vi i naturens rensende dusj. De aller fleste kaller det "dårlig" vær. Vi er så vant med å kategorisere tilværelsen som godt eller vondt, bra eller dårlig. Men hvorfor anser vi regnvær som dårlig egentlig?... Kanskje fordi det hindrer enkelte av oss i å tilbringe tid ute. Vi vil aller helst ha sol og varme slik at vi kan være ute og gjøre noe, gå tur, ta en øl på brygga med godt selskap osv... Vi vil være "der det skjer" og liker at det skjer noe, helst hele tiden! Hvorfor? Fordi da slipper vi å kjenne etter i oss selv og konfrontere vårt indre. Da kan vi glemme våre undertrykte tanker og følelser.

Dette regnværet kan være en invitasjon fra naturen til å nettopp tilbringe tid inne. Ikke innendørs nødvendigvis, men inne i oss selv; hjemme i kroppen vår.

Solskinn vekker vår utadvendte side (som vi i PUSTyoga kaller Ha-energi) mens regnskyll vekker vår innadvendte side (Tha-energi). Vårt samfunn har en tendens til å kreve vår Ha-energi for at vi skal "lykkes". Vi forventes å være utadvendte, effektive, analyserende, fornuftige, tankestyrt, tilgjengelige, stolte, aktive osv. Vi blir indirekte fortalt at vi kun har verdi gjennom å GJØRE. Så dette er vi godt vant med. Utfordringen med å leve i et slikt samfunn er at det blir lite rom for den andre energien, Tha. Mange av oss har et ubevisst savn etter Tha, som innebærer å kjenne ro, trygghet, ydmykhet, tålmodighet, forståelse, tillit, intuisjon, aksept og hvile. Vi lengter etter å bare VÆRE. Hvis kun den ene av disse to energien stimuleres, vil vi komme i ubalanse. Det er denne ubalansen som skaper sykdom. Vi trenger å balansere begge disse energimessige motpolene i oss for å være friske og sunne mennesker både fysisk og psykisk. Ettersom samfunnet ikke tilrettelegger for den innadvendte Tha-energien, hvem skal da skape rom for den?

Svaret er innlysende. Det er vårt eget ansvar å søke balanse i vårt eget liv. Men det krever av oss at vi er bevisste på hvilken energi vi nærer, hvilket bål vi legger ved på, hvilken plante vi vanner, hvilken ulv vi forer.

Regnet kan være en gylden mulighet, en påminnelse og invitasjon fra Moder Jord om å omfavne vårt indre for gjenopprette kontakten med Tha-energien. Vi er også verdifulle om vi bare ER, uten å gjøre. Det har enorm verdi å bare VÆRE. Vi har et indre fristed som vi alltid kan vende tilbake til, og nøkkelen inn dit er PUSTEN. Når du betrakter din egen PUST, da ER du i øyeblikket.

Ha en nydelig regnværsdag!

I lys og fred,
Tine

Storheten

     Privat bilde

Jeg svever over jorda. Har fullt overblikk over verden nedenfor.

Hvor er jeg? Sted blir diffust og uvesentlig. Jeg svever over verden. HER bare ER jeg.

Hvor mye klokka er? likegyldig. Jeg er bortenfor tid. Jeg ER NÅ.

Slik beskriver bibelen verdens skapelse.
"Guds ånd svevde over overflaten".

Slik beskrives det i Budhismen "Lotus sitting on the water beyond time and space."

Vi tillegger det guddommelige å være allstedsnærværende. Vi er så opptatt av at Gud er det ute, at vi ikke kan være Gud. Javel, men så er vi født i Guds bilde. Vi er skapt av denne kraften, så da er vi vel lik Gud? En refleksjon av det gudommelige.

Om vi bare våger å tro på vår egen guddommelighet vil livet på denne jorda bli større, dypere, mer intenst sanselig og meningsfullt. Vi er ikke bare mennesker. Vi er så mye mye mer. Den guddommelige kraften vi består av er allstedsnærværende,  ja så da bærer vi det potensialet også.

Jeg svever over jorda. Perspektivet blir utvidet her oppe. Intensjonen med hele eksistensen åpenbarer seg. Alle hus, biler, veier, jorder og trær er så små. Vi ser så små ut, men vi er bare så små som vi tillater oss selv å være. 

Storheten ligger i deg, for du bærer hele universet i din sjel. 

Believe it.

I lys, Tine

Hvor skal du og hvordan kommer du dit?

Ditt liv er en reise. Men hvilken holdning har du til den reisen? Hva er ditt fokus?

Prestasjon? Nytelse? Rikdom? Bekreftelse? 

 

Hvis du kjenner at livet til tider kan føles meningsløst - hvis du opplever sykdom eller smerter - hvis du har alt du trenger men likevel føler at det mangler noe - hvis du opplever hverdagen stressende - hvis du altfor ofte føler deg sliten - hvis du stadig kjemper imot tiden, jager etter neste mål, neste punkt på timeplanen, lengter etter neste ferie, neste mulighet til å kose deg - hvis du kjenner deg igjen i noe av dette- da kan jeg fortelle deg at du lever ut ifra et fokus som er utovervendt, ovenfra og ned.

Når du våger å vende fokus innover, lytte til din kropp og åpne opp for din indre stemme, vil livet ditt litt etter litt endre seg. Hvis du begynner å se verden og livet fra et indre perspektiv, vil ditt syn på verden og livet endres.  Da blir livet annerledes. Bedre! Da tar du dine første skritt på din virkelige vei. Veien med stor V. Og hvor går veien? Hvor skal du?

Hjem igjen! 
...til den du er!

Kanskje du mener at du vet hvem du er, at du er er menneske som har en personlighet som er slik eller sånn. Hm..vel, når du begynner å vende oppmerksomheten innover vil ditt syn på deg selv også forandre seg. Du vil etterhvert oppdage at du ikke er din kropp. Du er ikke dine tanker eller følelser. Du er ikke ditt begjær eller din frykt. Dine materialistiske eiendeler representerer ikke din identitet.

Så hvem er du da?

Jeg vil ikke komme med noen forslag her og nå, men heller gi deg den gaven det er å utforske det selv. Hvilken metode eller praksis du benytter deg av, er opp til deg. Meditasjon, Yoga, Mindfulness, Qigong, lese alternative bøker, healing, coaching, snakke med noen som har starter på sin vei og vet noe om dette osv. er ulike måter å sette igang denne prosessen. 

Men tro meg, så lenge du fortsetter å gjøre de samme tingene, tenke de samme tankene, leve den samme hverdagen - vil du ikke finne svar på hvem du er eller hva som er hensikten med livet ditt. Livet vil fortsette i det samme mønsteret og "symptomene" du har på ubalanse vil bare forsterkes. Men kroppen og sinnet kommuniserer til deg og vil skrike til du lytter uansett. 

Ditt liv er en reise. Fokuset og intensjonen du har, vil påvirke hvordan du vandrer på veien din. Hvert skritt er verdifullt, hver motstand du møter er en lærdom, hvert åndedrag er en gave.

Våger du å "face" deg selv? Konfrontere deg selv? Se innover?

 

 

Hari - Om - Tat - Sat

(Betydning: Manifestert skapelse - Evig bevissthet/ånd/sjel - Alt som eksisterer - Fundamental sannhet. Altså: Den manifesterte skapelsen er en evig bevissthet i alt som eksisterer. Dette er den fundamentale sannhet.)

 

I lys og bevissthet,

Tine

 

 

Filteret som hypnotiserer deg

Ingen må praktisere yoga. Ingen behøver å granske seg selv, gå i terapi eller bedrive selvutvikling. Du kan leve et godt liv uten eller kanskje du opplever en krise iløpet av livet som setter spørsmålstegn ved alt du trodde var sant. Du kan leve et helt liv i ubevissthet om hva livet egentlig handler om, for så å innse miraklet idet du tar dine siste åndedrag. Noen mennesker uttaler i sine siste timer «Hva drev jeg på med? Hvorfor skjønte jeg ikke dette før nå?».

Forestill deg følgende. I løpet av oppveksten får du et par briller plassert på nesa helt uten at du merker det. Du blir nødt til å betrakte verden gjennom brilleglassene. Verden og tiden ser ut til å gå raskere med brillene på. Husk at du ikke aner at du eller alle andre har dette filteret. Materielle goder skinner gjennom brilleglassene og gir deg energi. Det kjennes veldig tilfredsstillende, men effekten varer ikke. Du stresser og kjemper mot tiden for å tjene nok penger til å skaffe deg disse materielle godene, men ettersom effekten av dem avtar må du hele tiden ha mer, og mer, og mer. Du føler at du ikke har noe valg. Skyskrapere er et syn for øyet og asfaltveier er det vakreste å se. Du trives med å ferdes gjennom gatene i dine dyre sko, men begynner å kjenne smerter i føtter knær, hofter og rygg etter alle kilometerne vandret i høyt tempo på asfalt. Naturen er mest i veien. Du ser noen brilleløse mennesker demonstrere i protest mot rivningen av en park, der det skal bygges parkeringsplass, men du bryr deg lite. Menneskenes kropper blir svært skarpe og tydelige gjennom brilleglassene, og derfor bruker folk mye penger og ressurser for å forbedre kroppens utseende gjennom mote, forandring av håret, sminke, negledesign, tannbleking, trening og plastisk kirurgi. På grunn av dette fokuset ser du mangler ved ditt egen utseende. Bearbeidet og ferdigprodusert mat har sterke fristende farger mens ferske grønnsaker, frukt og rent kjøtt ser grått og uappetittlig ut. Den bearbeidede maten er kjapp å lage og du spiser fort ettersom du alltid har dårlig tid. Du har kun øyeblikk av klarhet hvor du ikke haster videre, men kjenner fred, lykke og sann kjærlighet for menneskene rundt deg. Brillemenneskene kaller dette helg og ferier og sier ting som «Ah, det er dette som er livet folkens!» før de blir dratt tilbake til zombietilstanden. Ettersom nesten ingen egentlig ser klart men alltid skuer utover og fremover etter livet som tilsynelatende venter der fremme, behandler de hverandre til tider svært dårlig. Over tid tærer denne livsstilen på både kropp og psyke. Du frykter for å miste alt du har arbeidet så hardt for, men kjemper videre for å eie mer og mer ting. Noen tyr til narkotika eller alkohol for å døyve smerten over dette krevende livet. Andre får symptomer på angst, tvangstanker, depresjoner, spiseforstyrrelser osv. Konsekvensene sniker seg innpå til du helt plutselig, midt oppi alt kaoset snubler i en fortauskant! Brillene dine ramler av nesa og knuser i asfalten. Du reiser deg fortumlet opp, sjokkert og litt svimmel etter fallet. Så ser du deg omring. Endelig ser du verden klart og tydelig uten filter. Du innser hvilken løgn du har basert livet ditt på og gjenkjenner sannheten om livet slik du erfarte den som barn.

Ikke vent på at brillene dine skal falle av ved et uhell eller i dine siste timer. Sett deg ned og pust. Oppdag brillene på nesa selv og hiv dem langt avgårde! Start en indre reise hvor målet ikke er en destinasjon, men en tilstand. Oppdag hvilket mirakel det er at du har denne kroppen som puster og som du kan uttrykke deg gjennom, men innse at du ikke ER denne kroppen. Du er den som fyller kroppen med kraft og energi slik at den kan fungere. Erfar dybden av denne eksistensen. Du har DETTE livet. Det er ditt liv! Du har mulighet til å leve livet til det fulleste, i harmoni med deg selv og omverdenen. Men hvis du lar deg hypnotisere og oppsluke av den fysiske materien du er omgitt av, går du glipp av alt.

Vend fokuset innover.
Stup ned i bøker om denne utvidede virkeligheten som eksisterer uten brillefilteret. Mediter. Meld deg på et yoga- eller mindfulnesskurs. Søk på google. Still deg selv de store spørsmålene. Gjør noe!

Eller du kan fortsette å leve et helt fint liv med brillene på.
Og du vil være i godt selskap. De fleste lever med hypnitiserende brillefilter, så du vil ikke være den eneste.

Det er helt opp til deg.
Velg!

I lys, Tine

Hvorfor gidde å praktisere yoga?

Veldig godt spørsmål.
Hvis jeg i det hele tatt skal kunne gi et svar, må vi avklare definisjonen av yoga, og hva en yogapraksis faktisk er eller kan være.

Ordet yoga er et begrep fra det mange tusen år gamle språket; Sanskrit. Roten av ordet yoga er «yuj» som betyr å spenne for, å forene. Men hva forenes? Et perspektiv er å forene vår kropp, sinn og ånd/sjel. Et annet perspektiv er å forene de splittede fragmentene i oppfattelsen av oss selv. En tredje forståelse er å forene vår individuelle bevissthet med den universelle bevissthet. Javel, så hvorfor skal vi forene disse elementene?

Yoga betegnes som en fysisk, mental og spirituell praksis med opprinnelse i det gamle India. Hensikten med praksisen var å opprettholde en tilstand av permanent indre fred. For å kjenne denne varige indre freden benyttet man seg av f.eks.
- pusteøvelser
- fysiske øvelser og stillinger
- meditasjon[1]
- mantraer[2]
- chanting[3]

Ok, men hva er vitsen med dette omfattende arbeidet for å finne permanent indre fred?

Vel, de gamle yogiene[4] hadde en oppfatning av at alle mennesker ønsker å leve i harmoni og balanse. I dagens samfunn antar jeg vi kaller det tilsvarende for lykke; det å være lykkelig. Hvem vil ikke være det? I det gamle India, så vel som i dagens samfunn er det svært få av oss som virkelig kjenner indre fred eller lykke. Noen har kanskje så vidt smakt på følelsen, men den kommer og går og til tross for at vi forsøker å tviholde på den, har de færreste makt til å kontrollere den. (For det første mener jeg bestemt at de aller fleste har misforstått betydningen av disse begrepene, men det er en annen sak.) Det er mye som kommer i veien for vår opplevelse av indre fred og lykke; fattigdom, sykdom, smerte, stress, bekymringer, sorg, depresjon, angst og verst av alt; UBEVISSTHET[5]. Yogiene samler alle disse elementene innenfor én kategori; lidelse.

Yoga var redskaper for å overkomme lidelsen som sto i veien for indre fred. Målet var å kunne opprettholde denne tilstanden av fred uavhengig av ytre uforutsigbare og ukontrollerbare omstendigheter. Det er selvfølgelig visse lidelser man rent praktisk gjøre noe med, men noen situasjoner som skaper lidelse, har vi ingen makt til å endre. Når vi f.eks. mister noen vi er glad i, kan vi ikke bringe vedkommende tilbake til livet. Men mange mener til og med at de ikke kan noe for at de bekymrer seg, eller at de stresser – for de har jo så mye å gjøre!!! Dette er ikke rett forståelse. Kanskje man ikke kan gjøre noe med omstendighetene som er stressende, men stresset i seg selv DET kan vi påvirke.

Jeg skal ikke påstå at de gamle yogiene mente dette, men jeg mener i alle fall at all lidelse er et resultat av en eller annen form for ubalanse; at noe er fragmentert, splittet, adskilt, ustabilt, ikke i harmoni. Yoga er betegnelsen på teknikker og metoder som kan hjelpe med å gjenopprette balansen og gjenforene de splittede fragmentene slik at du kan ta ansvar for gjøre deg selv hel igjen (helbrede).

Jeg vil påstå helt ærlig at ALLE lever et liv med lidelse/ubalanse (i større eller mindre grad).
Derfor kan jeg se deg rett inn i øyene og si at yoga er noe for deg.

Dette vil ikke dermed si at du skal begynne med yoga, slik DU tror yoga er. Som du leste ovenfor finnes det flere ulike metoder innenfor yoga. De utfyller hverandre og bør alle praktiserer i større eller mindre grad. Det å legge beinet bak hodet eller stå på henda har egentlig INGENTING med yoga å gjøre.

Yoga handler om bevisstgjøring!

Ettersom tanker og følelser er svært flyktige og forandrer seg hele tiden, er det ofte vanskelig å være bevisst dem. Kroppen derimot, er mye mer stabil og konkret ettersom den er fysisk. Vi kan se den, ta på den, føle den, kjenne den. (Vi kjenner kroppen spesielt tydelig når den gjør vondt. Da innser vi gjerne at noe ikke er som det skal, at det altså er ubalanse som igjen er et resultat av ubevissthet) Hvis vi vil øve oss på å være bevisst, kan vi starte med å bli oppmerksom på kroppen. Derfor blir veldig mange introdusert til yoga via de fysiske øvelsene. Det tragiske er at mange av disse menneskene blir værende ved denne fysiske praksisen fordi de tror DET er yoga. Dette fører dem ikke videre og det stagnerer prosessen. Uansett, - pusten er deretter fin å observere (pusteøvelser). Pusten er mindre fysisk, men vi kjenner den likevel tydelig og vi kan følge dens rytme for å holde fokus.

Etter hvert kan vi kanskje i større grad og oftere i hverdagen være bevisst kroppen, pusten, tankene og følelsene. Når vi blir bevisst på oss selv, vil det gi oss mulighet til å innse hva som er i ubalanse og bearbeide, helbrede og frigjøre denne ubalansen. Med tiden vil vi kanskje være i stand til å oppdage ubalansen før den har satt for dype spor, før den har forårsaket for mye smerte og lidelse.

La oss si at du en dag eller over en periode opplever å bli urettferdig behandlet. Du kjenner på følelsene men reagerer ikke utad, bare holder det for deg selv, tar deg sammen og «glemmer det hele». Du fortsetter livet som vanlig i ubevissthet men de følelsene som er knyttet til hendelsen hoper seg opp i deg. Du kjenner deg etter hvert mer og mer irritabel eller trist og motløs. Kanskje har det også begynt å manifestere seg fysisk i kroppen din som hodepine eller vond nakke, men du skjønner ikke hvorfor du har vondt og svelger to Paracet. Ubevissthet førte altså til lidelse. Hvis du da istedet praktiserer yoga (og nå vet du at det finnes mange elementer av yoga) vil du kunne bli bevisst på hva som ligger bak det dårlige humøret ditt, og smertene i hodet og nakken. Når du møter på denne sannheten i deg selv vil det ikke være unormalt å føle for å gråte, le eller skrike for den saks skyld. Du kan benytte deg av fysiske øvelser og pusteøvelser til å frigjøre den fysiske spenningen og de opphopede følelsene. Du kan meditere for å gjenopprette kontakten med den alltid tilstedeværende indre freden. Kanskje kan et mantra med et kraftfull og positiv budskap gi deg mot og styrke til å tilgi og/eller konfrontere den som har behandlet deg urettferdig. Kanskje chanting kan løfte din selvfølelse og ditt perspektiv på livet og eksistensen.Dette er et konkret eksempel på hvordan yoga kan praktiseres.

Misforstå meg rett; yoga gir ingen rask løsning på et problem. I begynnelsen krever det tålmodighet og gjentagelse. Du kan ikke ta pause fra yoga i noen uker for så å praktisere i 3 timer så det skal holde for noen uker til ;)
Jo mer stabil og jevn yogapraksis du har desto
- raskere kan du oppdage når ubalanse er iferd med å manifestere seg
- mer bevisst kan du være på hva du tenker, føler, sier og gjør
- større mulighet har du til å ta små og større valg som leder til fred, balanse og harmoni, hvilket vil påvirke dine nærmeste

Eksemplet ovenfor er en litt mindre åndelig måte å praktisere yoga på. Tidligere nevnte jeg at et perspektiv på yoga handler om å forene den individuelle bevisstheten med den universelle bevisstheten. Dette kommer jeg tilbake til i neste innlegg. Så følg med!

Som svar på spørsmålet jeg stilte i begynnelsen av innlegget: Personlig praktiserer jeg yoga for å

- gi meg selv tid alene uten teknologiske distraksjoner
- kjenne at jeg er jordet i min fysiske kropp
- avdekke ubalanse og frigjøre begrensninger i sinnet og kroppen
- kjenne hvordan jeg er forenet med alt i universet
- øve meg på å lytte til min indre stemme, magefølelsen, intuisjonen
- hjelpe kroppen å rense seg selv (detox via pusten)
- øke bevisstheten om min åndelighet (det faktum at min egentlige identitet ikke er definert av det fysiske)
- kjenne indre fred
- innse de sanneste sannhetene om livet og eksistensen
- opprettholde indre balanse slik at jeg kan stå for hvem jeg er og stå i det uforutsigbare og ukontrollerbare som skjer rundt meg
- pleie mitt indre lys slik at det kan skinne ut til alle mennesker jeg møter

Innholdet i min yogapraksis varierer. Noen dager innebærer den kun 5 minutters meditasjon. Andre ganger ruller jeg ut matta og praktiserer fysiske øvelser og pusteøvelser i alt fra 20 til 90 minutter (ofte gjennom denne nettsiden www.myyogaonline.com). Innimellom lytter jeg til chanting på spillelista mi på spotify, og det hender at jeg gauler med! ;) Som oftest er praksisen min en blanding av flere elementer. Jeg må innrømme at det er enkelte dager hvor jeg kun har praktisert gjennom observasjon av pusten et par ganger iløpet av dagen. Dette er på en måte en «check in» for å se hvordan det står til med kroppen og psyket. Det finnes mange måter å praktisere yoga på. Det viktigste er at du finner din greie som du kjenner fungerer for deg og din hverdag.

Og aller viktigst er det at AT DU PRAKTISERER i det hele tatt.
Litt er alltid bedre enn ingenting.

Har du spørsmål om yoga eller ønsker tips/råd -bare spør!

I lys og fred

Tine

---

[1] Meditasjon: mentalt fokus, å roe sinnet

[2] Mantra: ord eller korte setninger som gjentas for å frigjøre sinnet

[3] Chanting: å rytmisk gjenta eller synge et mantra

[4] Yogi: betegnelsen på et menneske som praktiserer yoga

[5] Grunnen til at jeg mener ubevissthet er verst, er fordi ubevissthet kan føre til alle andre former for lidelse


 

Sannheten er at det skvulper over

Thich Nhat Hanh er en Vietnamesisk Zen Buddhist munk, lærer, forfatter, poet og fredsaktivist. Han har sagt blant annet dette:

Ja, du kan bli utsatt for andres lidelse. Da kan du gjerne la deg selv overmanne av fortvilelse, grave deg ned i selvmedlidenhet og peke finger på de som har skyld i at du lider. Det er det letteste. Ettersom dette er helt naturlige reaksjoner, så må du gjerne forløse disse følelsene først. Det tragiske er at noen forblir nedgravd i denne selvmedlidenheten leeeeenge. Men hvor lenge skal vi fråtse i unskyldinger for å leve i mørket? Hvorfor adlyder vi en løgn om at vi ikke fortjener å kjenne lyset? Vi trenger snart å innse dette:

Det er ikke DEG det er synd på, det er dem!

Bevissthet om dette kan hjelpe deg å bli kvitt følelsen av urettferdighet og sinne når du opplever at andre har påført deg smerte. Disse menneskene er antagelig fullstendig uvitende om at de lever i et mørke. De er sannsynligvis iferd med å drukne ubevisst i sin egen smerte, som flommer over og dermed "skvulper over "på alle andre.

I stedet for å bære nag til dette mennesket og holde deg selv fanget i offerrollen, send dem heller kjærlige tanker og ønsker om at de skal erkjenne sannheten om sin egen lidelse. Håp heller at de innrømmer for seg selv det faktum at de forårsaker andre skade. Be en stille bønn om at de skal få hjelp til å finne veien ut av smerten de drukner i.

Hvis du vil bli fri fra lidelsen andre har påført deg, bare forstå denne enkle sannheten. Og tilgi.

Når du tilgir, gir du til deg selv.
Og hva er det du gir, til-gir ?

FRED.

Når du har fred, utstråler du fred.
Og når andre kjenner fred i din nærhet, vil de søke det samme i seg selv.
Jeg tror helt ærlig at dette er veien å gå, om det skal bli fred i verden.

I lys og fred,

~ Tine ~

Deg kjenner jeg igjen!

Det er en helt spesiell opplevelse. Ikke alle er så heldige å kjenne på denne følelsen, men når den kommer, tro meg, den er ikke til å ta feil av.
Jeg har vært så heldig å kjenne på denne følelsen hele 4 ganger hittil i livet. Det overveldet meg like mye hver gang. Noen kjenner gåsehud. Enkelte får opp minner fra livet man levde sammen sist. For meg var det selve følelsen som ble sterkest i tillegg til en helt ubeskrivelig indre ro. Alt ble klart og tydelig da jeg så vedkommende inn i øynene. Og jeg bare visste! Deg kjenner jeg igjen. Har aldri møtt deg før, men jeg gjenkjenner deg umiddelbart!

Min virkelighetsoppfatning innebærer at vi har en udødelig sjel, som er energi. Alle som har hatt naturfag på ungdomsskolen vet jo at "energi kan hverken skapes eller forsvinne, men bare gå fra en form til en annen." Sjelen eksisterte før vi ble født inn i denne kroppen og den vil fortsette å eksistere når kroppen en gang takker for seg. (Himmel og Helvete gidder jeg ikke si noe om i denne sammenhengen, for det er uvesentlig. Just for the record; jeg tror ikke på Himmel og Helvete.)

Jeg tror vi er her på jorda for å samle erfaringer og utvikle oss på et åndelig plan. Jo mer erfaring vi får, desto større utvikling, innsikt og bevissthet. De som har dyp innsikt kan bidra til spre bevissthetens lys. Livet på jorda varer ikke så lenge, så det er litt begrenset hva vi rekker å erfare før vi må vende "hjem" dit vi kom ifra. Derfor returnerer vi gang på gang tilbake til jorda, med litt ulik plan hver gang. Noen ganger hender det vi møter på sjeler vi har tilbrakt tid med i et tidligere liv. Vedkommende kan ha vært et annet kjønn den gang. Kanskje også med annen etnisitet. Men kroppens form hindrer oss ikke å gjenkjenne den energien som sjelen har. Derfor kan denne merkelige følelsen overvelde oss, slik at vi bare skjønner at det ikke egentlig er "første gang vi møtes".

Jada, jeg veit det er en sprø teori, men jeg er ikke den eneste som tenker disse tankene. Jeg står for hva jeg tro på. Hvis du er litt nysgjerrig, finnes det mengder av litteratur om emnet som er kjempespennende å lese. Spør meg om du ønsker tips :)

Jeg er så takknemlig for at jeg har disse "gamle vennene" i mitt liv her og nå. Dere vet hvem dere er. Vi lærer stadig noe av hverandre og er en støtte for hverandre på veien. Det betyr alt for meg.

I lysets skinnende klarhet,

Tine