Kontrollert av ditt eget kontrollbehov

Jeg hadde en ubehagelig opplevelse på en busstur for litt siden. Sjåføren kjørte ubehagelig og jeg følte meg utrygg og ute av stand til å kontrollere situasjonen. Veien var svingete, bussen humpet og gynget fra side til side. Jeg følte meg engstelig og kroppen reagerte med at nakken stivnet og etterhvert var hele kroppen anspent idet jeg kjempet imot svingningene. Jeg var som handlingslammet. Det tok ikke langt tid før hodepinen snek seg på og jeg ble kvalm. Til slutt fikk jeg nok. Da gikk jeg frem til sjåføren og konfronterte ham med kjøringen hans og ba vennlig om han kunne kjøre litt varsommere. Han argumenterte småfrekt tilbake og kjøringen endret seg ikke. Selv om det var lenge igjen til min destinasjon, valgte jeg å gå av på neste holdeplass og ble heldigvis hentet av et familiemedlem. (Jeg har sendt skriftlig klage til selskapet.)

I dag var jeg igjen på bussen, og til tross for en annen sjåfør var kjørestilen den samme som sist.
Siden jeg var nødt til å sitte på denne bussen for å rekke avtalen min, ble jeg stilt overfor to valg,
for vi har jo alltid valg. Jeg kunne:
handle; prøve å godsnakke med / klage til sjåføren som sist, eller
la meg selv lamme av frykten og risikere smerter og kvalme også denne gangen.

Men så innså jeg at dette hadde overføringsverdi til livet mitt generelt. Jeg blir ofte handlingslammet når jeg opplever ustabilitet, uforutsigbarhet, og mangel på kontroll. Dette resulterer ofte i spenninger i nakken og skuldrene mine. Det er som om hele kroppen min stritter imot av frykt. Dermed får jeg lett hodepine og smerter ellers i kroppen. Jeg tenker da at alternativet til denne handlingslammelsen er å ta kontroll over situasjonen, som i dette tilfellet å konfrontere sjåføren. Men på bussen i dag ble jeg bevisst på at det finnes en tredje mulighet. Og det er å endre min holdning til situasjonen. For vi vil alle erfare at det skjer uforutsette ting i livet, at vi blir utsatt for noe vi ikke kan kontrollere, og da er det kun vår holdning som kan endre opplevelsen. Livet er en kombinasjon av oppturer og nedturer. Noen ganger er svingningene store, andre ganger små. Vi kan kontroller mye i vårt liv, men ikke alt.

Denne bussturen ble altså mitt klasserom i dag. Jeg kunne øve på noe jeg opplever som
utfordrende i livet; å gi slipp på kontrollen. (På den første bussturen øvde jeg på å si ifra, som jeg også skal øve mer på.) I dag valgte jeg altså å ikke bli handlingslammet, ikke stritte imot, men akseptere at det ikke er jeg som kjører bussen. Jeg valgte å stole på sjåføren og være med i hver sving. Og det gjorde jeg. Jeg plugget inn rolig meditativ musikk i ørene, pustet dype åndedrag ned til magen, fokuserte på følelsen av tillit og lot kroppen avslappet svinge med i setet. Det kom noen tårer trillende ned kinnet mitt, antagelig som en reaksjon på denne nye strategien. Kontrollbehovet mitt brukte tid på å gi etter, men etter hvert ga det opp og jeg var i stand til å slappe helt av. Bussturen ble en læringsarena.

Det er godt mulig at flere enn meg opplever et sterkt kontrollbehov og synes det er fryktelig med
uforutsigbarhet. Derfor ville jeg dele denne erfaringen og innsikten med dere. I noen tilfeller skal vi selvfølgelig ikke overgi kontrollen, men et kontrollbehov som kontrollerer oss kan ikke føre noe godt med seg. Derfor vil jeg utfordre dere til å øve på å gi slipp på kontrollen når ikke konsekvensene er åpenbart fatale. Kropp, psyke og naturen generelt søker likevekt og balanse. Et overdrevent kontrollbehov skaper ubalanse. For mye vekt på et ytterpunkt vil tippe vektskåla for mye den ene veien...

Hvordan vet jeg om mitt kontrollbehov kontrollere meg?

Vel, hvis jeg får emosjonelle og/eller fysiske reaksjoner når jeg ikke har oversikten, når ting ikke
går som jeg hadde tenkt - da vil jeg påstå at kontrollbehovet mitt har litt for mye makt over meg.

Kanskje vi kan gi litt slipp?
Verden går kanskje ikke går under selv om vi ikke styrer alt?
Hva om vi har tillit til at alt vil ordne seg?

Kanskje det vil gjøre oss sterkere å våge stå i det uforutsigbare selv om det er ubehagelig?

Vi vet ikke hva som finnes bak trygghetens mur før vi våger å rive den. Det krever mot, ja! Men er du
ikke litt nysgjerrig?

I lys, Tine