Jeg er perfekt

(Hentet fra min gamle blogg: Skrevet 1. nov. 2010)

Mange av oss lever vårt liv og føler oss aldri bra nok, sammenligner oss med alle andre og skulle ønske vi var mer som ham eller henne. Og selvfølelsen "goes through the roof!!!"

Ikke akkurat. Hvorfor er vi så redde for å være fornøyd med oss selv?

Det finnes mennesker overalt som bærer på tragiske livshistorier. Men det synes selvfølgelig ikke utenpå. Selv om du kjenner en person godt, kan det være at du ikke veit en pøkk om minnene som preger din venn på innsiden.

Noen har vokst opp med foreldre som konstant gir dem en følelse av ufullkommenhet. Noen har vært offer for fysisk eller psykisk vold av familie. Andre har fått høre gang på gang hvor dum, lat, slem eller stygg man er. Kanskje har man blitt kjeftet på så mange ganger som barn at man til slutt opplever at alt man gjør, sier, tenker eller føler er feil. Da kan det ende med at man ikke bare tror på det, men at det blir en indre sannhet. Selv om alle andre som elsker en kan se at disse holdningene er løgn, er det ikke lett å bli kvitt en slik sannhet. For man har jo lært seg til at det er sant!!!

Livet blir ikke godt hvis man lever med en tro på sin egen ufullkommenhet. (Og jeg ønsker ikke å bagatellisere alvoret og vanskelighetene for dem som tror på sine indre løgner. Jeg har vært igjennom så mye med meg selv, og har derfor stor respekt for andres smerte.)

 

Men hvem er jeg hvis jeg lukker øynene og sier stille til meg selv, "Jeg er perfekt! Jeg er fullkommen! Jeg er bra nok akkurat som jeg er!"

 

Er jeg sjølgo da? Er jeg hoven? Innbilsk?

 

Nei, da tør jeg simpelthen å si en sannhet. Og for hver gang jeg sier det kan jeg mer og mer tro på det, innenfra. Helt til jeg vet langt inne i hjertet mitt at det er sant. Da har en ny sannhet overvunnet den gamle løgnen. Aksept har seiret.

Jeg vet med meg sjøl at kilden av kjærlighet som er opphavet til skapelsen av alt i denne fysiske verden, er perfekt.

Ren kjærlighet er fullkommen. Tilstedeværelsens skinnende lys er bra nok akkurat som det er. Og jeg er et resultat av denne kildens kontinuerlige skapelse. Jeg er en del av universet som alt annet og alle andre vesener. Så hvem kan ds si at jeg ikke er fullkommen?

Alle fortjener å være fornøyd med seg selv. Men ingen andre kan fikse det for oss. Vi har alle muligheten inni oss. Du har valget. Tør du si det til deg selv? Våger du...?

 

"Jeg er fullkommen!"
 

...da er du modig.

i lys og fred,

Tine