Fristed

Er det noe sted vi er nærmest den kreative skaperkraften, så er det i naturen. Det er som et fristed hvor alt går litt saktere, hvor vi kan lære alt vi trenger i livet og betrakte alt det vi praktiserer i yoga.

 

Vi kan observere våren når alt spirer og vokser, og selv tillate våre drømmer og visjoner få vokse frem i oss. Vi mennesker er ikke så ulike umodne bær. Vi må få lov å holde oss fast til vi er modne, før vi kan gi slipp på tryggheten og næringen fra planten. Noen ganger er vi som små fugleunger, og trenger et lite dytt for å forlate redet. Kanskje vi trenger å ta en sjanse, kaste oss utfor og stole på at vingene vil bære oss. Vi kan observere høsten når plantene visner, og selv våge å la fortiden svinne hen, la traumene dø, og innsiktene hvile i jorda til de er klare for å vokse frem. Noe må dø for at noe annet skal kunne fødes.

 

Når vi kan følge vekslingen mellom flo og fjære, og kjenne at våre følelser kan flomme over men at de også kan trekke seg tilbake, lærer vi at følelser kun er midlertidige svingninger. Bølgene som skyller mot land har sin egen rytme og påminner oss om at når vi følger den naturlige rytmen av vår egen pust, er vi hjertet nærmest. Når vi kaster en liten stein i vannet og ser hvor mange ringvirkninger den får, innser vi hvordan vi kan påvirke verden rundt oss. Horisonten vekker visshet om uendeligheten i vårt indre.

 

Vi ser hvordan ugress vokser rundt blomstene. Hvis vi ikke fjerner ugresset vil hele beddet gro igjen og stjele næringen og sollyset til blomstene. Slik vil frykten og egoet gro igjen bevisstheten vår, stjele vår energi og overskygge vår selvinnsikt om vi ikke luker jevnlig. Vi er nødt til å følge med, være årvåkne.

 

Noen ganger trenger vi å være som en ørn og gi oss selv perspektiv på verden. Andre ganger har vi behov for å grave oss ned som en muldvarp og konfrontere vårt eget mørke. Til tider trenger vi skilpaddens beskyttende skall, eller vi trenger å skifte ham som slangen. Vi møter på en frodig jungel og må som elefanten bane oss vei gjennom tette kratt. Selv om vi ikke ser hvor vi går, tar vi et skritt om gangen, meier vekk en grein om gangen og stoler på at hjertet vet veien. Den åpne savannen vekker lysten til å løpe fritt i et ubegrenset sinn. Når vinden kiler oss i nakken gjenkjenner vi at selv om noe er usynlig, er det likevel fullstendig virkelig.
 

Naturen er helligere enn noe kirkerom og mer lærerikt en noe klasserom. Når vi betrakter naturen, blir vi kjent med livet selv.

Å sette seg ned og være i ett med naturen, er å være i ett med seg selv.

I lys, Tine

(Private bilder - Jylland, Danmark)