Fristed

Er det noe sted vi er nærmest den kreative skaperkraften, så er det i naturen. Det er som et fristed hvor alt går litt saktere, hvor vi kan lære alt vi trenger i livet og betrakte alt det vi praktiserer i yoga.

 

Vi kan observere våren når alt spirer og vokser, og selv tillate våre drømmer og visjoner få vokse frem i oss. Vi mennesker er ikke så ulike umodne bær. Vi må få lov å holde oss fast til vi er modne, før vi kan gi slipp på tryggheten og næringen fra planten. Noen ganger er vi som små fugleunger, og trenger et lite dytt for å forlate redet. Kanskje vi trenger å ta en sjanse, kaste oss utfor og stole på at vingene vil bære oss. Vi kan observere høsten når plantene visner, og selv våge å la fortiden svinne hen, la traumene dø, og innsiktene hvile i jorda til de er klare for å vokse frem. Noe må dø for at noe annet skal kunne fødes.

 

Når vi kan følge vekslingen mellom flo og fjære, og kjenne at våre følelser kan flomme over men at de også kan trekke seg tilbake, lærer vi at følelser kun er midlertidige svingninger. Bølgene som skyller mot land har sin egen rytme og påminner oss om at når vi følger den naturlige rytmen av vår egen pust, er vi hjertet nærmest. Når vi kaster en liten stein i vannet og ser hvor mange ringvirkninger den får, innser vi hvordan vi kan påvirke verden rundt oss. Horisonten vekker visshet om uendeligheten i vårt indre.

 

Vi ser hvordan ugress vokser rundt blomstene. Hvis vi ikke fjerner ugresset vil hele beddet gro igjen og stjele næringen og sollyset til blomstene. Slik vil frykten og egoet gro igjen bevisstheten vår, stjele vår energi og overskygge vår selvinnsikt om vi ikke luker jevnlig. Vi er nødt til å følge med, være årvåkne.

 

Noen ganger trenger vi å være som en ørn og gi oss selv perspektiv på verden. Andre ganger har vi behov for å grave oss ned som en muldvarp og konfrontere vårt eget mørke. Til tider trenger vi skilpaddens beskyttende skall, eller vi trenger å skifte ham som slangen. Vi møter på en frodig jungel og må som elefanten bane oss vei gjennom tette kratt. Selv om vi ikke ser hvor vi går, tar vi et skritt om gangen, meier vekk en grein om gangen og stoler på at hjertet vet veien. Den åpne savannen vekker lysten til å løpe fritt i et ubegrenset sinn. Når vinden kiler oss i nakken gjenkjenner vi at selv om noe er usynlig, er det likevel fullstendig virkelig.
 

Naturen er helligere enn noe kirkerom og mer lærerikt en noe klasserom. Når vi betrakter naturen, blir vi kjent med livet selv.

Å sette seg ned og være i ett med naturen, er å være i ett med seg selv.

I lys, Tine

(Private bilder - Jylland, Danmark)

Lyset / Himmelen

En dag mens jeg ruslet gjennom Øvrebyens gater møtte jeg en eldre mann som ba om hjelp til å finne frem til en adresse. Jeg hjalp ham så godt jeg kunne. Deretter stirret han meg intenst inn i øynene og sa noe sånt som "Tusen takk for hjelpen. Da ønsker jeg deg en god dag og måtte herrens velsignelse være med deg. Måtte du ta imot Jesus som din frelser, tilgis dine synder og komme til ham i himmelen...for du vil vel til himmelen?" Han holdt blikket i forventning om responsen min. Jeg ble ganske sjokkert over hans uventede ønsker og bønner for min skjebne, men jeg svarte vennlig "Takk, men jeg er allerede i himmelen. Himmelen er her." Jeg la hånden mot hjertet mitt og smilte til ham. Han så forvirret på meg før han tok farvel og gikk.

Dette møtet fikk meg til å tenke. Jeg synes det er så trist hvordan noen mennesker baserer sin tro på at det gudommelige er noe som kun eksisterer "der ute". At denne guden dømmer oss til å få et liv etter døden basert på om vi erkjenner vår underdanighet. At vi må be om tillatelse til å slippe inn i et såkalt himmelrike og gjøre oss fortjent til dette, er en usannhet etter min mening.

Min tro har et helt annet grunnlag. Så vidt jeg vet (i mitt innerste indre) er jeg et gudommelig vesen, som har en fysiske menneskelig erfaring her på jorda. Min sjel er et fragment av den gudommelige kraften som opprettholder alt liv i dette universet, som vi alle er en del av. Sjelen eksisterte lenge før dette jordiske livet startet i akkurat denne kroppen. Sjelen vil vedvare å eksistere når denne kroppen ikke lenger er i stand til å "huse meg". 

Denne såkalte himmelen som de religiøse omtaler -er vårt hjem; der vi hører til. Himmelen er dette lyset og denne kraften vi omfavnes av og smelter sammen med uten kroppen. Vår sjel er en gnist av dette lyset, derfor bærer vi det med oss -alltid. VI ER dette lyset. Derfor har vi himmelen i oss til enhver tid. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at vi returnerer til dette lyset når døden åpner døren til "den andre siden". 

Der er ingen grunn til å leve i frykt for om vi fortjener å få evig liv. Det finnes ingen ende på liv. Liv er energi - og energi kan hverken skapes eller forsvinne, men kun gå fra en form til en annen. Til og med vitenskapen støtter denne teorien. Kropp er form. Et skall. En innpakning. Glem ikke innholdet i formen. La din indre sjelegnist skinne med stolthet.

I lys, Tine

Privat bilde. Modell: Felin "den stolte"

 

Besøket

Jeg skal forlate min kropp
når, vet jeg ikke
men jeg vet at jeg skal videre
kroppen er kun en leid bolig
som jeg må ta vare på
og for en vakker bolig det er

jeg har fått en stund på denne planeten
hvor lang, vet jeg ikke
men jeg vet at jeg har en hensikt her
og den sannheten gjør meg rolig
midt oppi denne verdens kaos
men for et vakkert sted det er



prisen for oppholdet
er smerten av å være lenket til jorden
og lengselen etter mitt høyere hjem gnager innenfra
i mørke stunder drømmer jeg om å bryte ut av fangenskapet
forlate min kropp
jeg trenger den ikke der jeg kommer fra

den eneste måten å holde ut denne mellomstasjonen
uten å miste forstanden
er å miste forstanden
å forlate sinnet
og være fullstendig tilstede
i dette åndedraget

men en dag skal jeg forlate denne kroppen
og jeg frykter ikke hva som venter meg
det er bare fryktelig å savne
følelsen av et fritt sjelesvev




i lys, Tine