Som en pakkeløsning

Det er enkelte følelser vi gjerne synes å kunne klare oss uten. Hvem har vel noen gang kjent lengsel etter å føle sorg, frykt eller sinne? Men uansett hvor lite vi liker det, vil disse følelsene overmanne oss før eller siden i hverdagen, via en eller annen interaksjon med andre mennesker. Og det føles alltid så alvorlig! Som om absolutt alt dreier seg om hvor jævlig det føles akkurat da.

En tilsynelatende god dag kan plutselig forandre stemning bare på grunn av følelser utløst (svært ofte) av bagateller. Tenk så dumt!

Når jeg befinner meg i slike situasjoner prøver jeg å benytte meg av noen strategier. Disse har jeg ikke lest meg fram til, men har kun utarbeidet dem for min egen del.

Først anerkjenner jeg følelsen og gir den et navn, f.eks. skuffelse eller tristhet. Jeg sier gjerne til meg selv "Ja, nå ble jeg skikkelig trist og skuffa!" Da klarer jeg som oftest virkelig å kjenne på følelsen og akseptere den istedenfor å svelge den unna eller bite tenna sammen. Slik blir opplevelsen min reell og jeg ser meg selv tydelig. Jeg henger meg ikke oppi hva som forårsaket følelsen, ettersom dette lett suger meg inn i et egostyrt drama; "det er hennes/hans skyld at..." osv. og det fører med seg svært lite konstruktivt.

Noen ganger blir jeg veldig revet med og får behov for å utagere følelsen, enten som f.eks. gråt ved sorg eller brøling ved sinne. Da blir emosjonene mer intense først og avtar etter at de er skylt ut av kroppen. Andre ganger er det ikke hensiktsmessig å slippe løs reaksjonen der og da, i butikken eller rett foran barna f.eks. Da hopper jeg over denne fasen og forsøker gå rett til neste, som handler om logisk perspektiver.

Jeg prøver å få litt perspektiv på situasjonen ved å se meg selv i en større sammenheng og stille meg spørsmålet: "Hvilke store problemer er det andre mennesker er rammet av? Hvor alvorlig er min egen situasjon sammenlignet med verst tenkelige senario?" Dette kaller jeg fornuftig logikk.

Hvis ikke dette gjør nytten, tyr jeg til det mer alternative perspektivet som jeg vil kalle åndelig logikk: "Grunnen til at jeg kjenner på disse følelsen er at ved lån av denne kroppen, følger følelsene med. Det er som en pakkeløsning. Det kommer jeg ikke unna. Og min egentlige identitet er den som observerer at jeg føler disse følelsene; sjelen/bevisstheten, observatøren. Følelsesopplevelsen er egentlig bare en form for illusjon, som er en mulighet jeg har fått til å erfare enda et aspekt ved min jordiske eksistens, og utvikle meg på et dypere plan."

Innimellom hender det at den åndelige logikken fører til at jeg begynner å smile, himle med øynene og le for meg selv. Da mister følelsen sin makt over meg og jeg kan velge å la dem fare.

 

i lys, Tine