Deg kjenner jeg igjen!

Det er en helt spesiell opplevelse. Ikke alle er så heldige å kjenne på denne følelsen, men når den kommer, tro meg, den er ikke til å ta feil av.
Jeg har vært så heldig å kjenne på denne følelsen hele 4 ganger hittil i livet. Det overveldet meg like mye hver gang. Noen kjenner gåsehud. Enkelte får opp minner fra livet man levde sammen sist. For meg var det selve følelsen som ble sterkest i tillegg til en helt ubeskrivelig indre ro. Alt ble klart og tydelig da jeg så vedkommende inn i øynene. Og jeg bare visste! Deg kjenner jeg igjen. Har aldri møtt deg før, men jeg gjenkjenner deg umiddelbart!

Min virkelighetsoppfatning innebærer at vi har en udødelig sjel, som er energi. Alle som har hatt naturfag på ungdomsskolen vet jo at "energi kan hverken skapes eller forsvinne, men bare gå fra en form til en annen." Sjelen eksisterte før vi ble født inn i denne kroppen og den vil fortsette å eksistere når kroppen en gang takker for seg. (Himmel og Helvete gidder jeg ikke si noe om i denne sammenhengen, for det er uvesentlig. Just for the record; jeg tror ikke på Himmel og Helvete.)

Jeg tror vi er her på jorda for å samle erfaringer og utvikle oss på et åndelig plan. Jo mer erfaring vi får, desto større utvikling, innsikt og bevissthet. De som har dyp innsikt kan bidra til spre bevissthetens lys. Livet på jorda varer ikke så lenge, så det er litt begrenset hva vi rekker å erfare før vi må vende "hjem" dit vi kom ifra. Derfor returnerer vi gang på gang tilbake til jorda, med litt ulik plan hver gang. Noen ganger hender det vi møter på sjeler vi har tilbrakt tid med i et tidligere liv. Vedkommende kan ha vært et annet kjønn den gang. Kanskje også med annen etnisitet. Men kroppens form hindrer oss ikke å gjenkjenne den energien som sjelen har. Derfor kan denne merkelige følelsen overvelde oss, slik at vi bare skjønner at det ikke egentlig er "første gang vi møtes".

Jada, jeg veit det er en sprø teori, men jeg er ikke den eneste som tenker disse tankene. Jeg står for hva jeg tro på. Hvis du er litt nysgjerrig, finnes det mengder av litteratur om emnet som er kjempespennende å lese. Spør meg om du ønsker tips :)

Jeg er så takknemlig for at jeg har disse "gamle vennene" i mitt liv her og nå. Dere vet hvem dere er. Vi lærer stadig noe av hverandre og er en støtte for hverandre på veien. Det betyr alt for meg.

I lysets skinnende klarhet,

Tine

Someone once said...

Jeg så en helt nydelig film i kveld
"The Best Exotic Marigold Hotel"
 

Og jeg kjenner behov for å dele et sitatet fra filmen med de som evt. leser mine tekster. Det er nemlig så vakre ord. Så enkle. Så sanne. De kan relateres til mange ulike faser av livet. De gir mening til oss uansett alder, etnisitet eller kjønn. De traff meg veldig. Og det ligger håp i disse ordene. Et barnlig naivt, men reelt håp. Og jeg skammer meg ikke over min naivitet, men bærer den med stolthet. Håp er håp, uansett!

"A person who risks nothing, does nothing. Has nothing. All we know about the future is that it will be different. But perhaps what we fear is that it will be the same. So we must celebrate the changes. Because as someone once said; everything will be alright in the end. And if it's not alright, then trust me, it's not yet the end.

 

 

Jeg ønsker deg som leste dette, en naivt håpefull vår.
La oss møte mennesker med naturens åpenhet.
La oss møte oss selv med en mors kjærlighet.
La oss møte hverdagen med et barns nysgjerrighet.
Og la oss møte livet med et naivt håp for fremtiden.

 

I evighetens lys,

Tine


 

Som en pakkeløsning

Det er enkelte følelser vi gjerne synes å kunne klare oss uten. Hvem har vel noen gang kjent lengsel etter å føle sorg, frykt eller sinne? Men uansett hvor lite vi liker det, vil disse følelsene overmanne oss før eller siden i hverdagen, via en eller annen interaksjon med andre mennesker. Og det føles alltid så alvorlig! Som om absolutt alt dreier seg om hvor jævlig det føles akkurat da.

En tilsynelatende god dag kan plutselig forandre stemning bare på grunn av følelser utløst (svært ofte) av bagateller. Tenk så dumt!

Når jeg befinner meg i slike situasjoner prøver jeg å benytte meg av noen strategier. Disse har jeg ikke lest meg fram til, men har kun utarbeidet dem for min egen del.

Først anerkjenner jeg følelsen og gir den et navn, f.eks. skuffelse eller tristhet. Jeg sier gjerne til meg selv "Ja, nå ble jeg skikkelig trist og skuffa!" Da klarer jeg som oftest virkelig å kjenne på følelsen og akseptere den istedenfor å svelge den unna eller bite tenna sammen. Slik blir opplevelsen min reell og jeg ser meg selv tydelig. Jeg henger meg ikke oppi hva som forårsaket følelsen, ettersom dette lett suger meg inn i et egostyrt drama; "det er hennes/hans skyld at..." osv. og det fører med seg svært lite konstruktivt.

Noen ganger blir jeg veldig revet med og får behov for å utagere følelsen, enten som f.eks. gråt ved sorg eller brøling ved sinne. Da blir emosjonene mer intense først og avtar etter at de er skylt ut av kroppen. Andre ganger er det ikke hensiktsmessig å slippe løs reaksjonen der og da, i butikken eller rett foran barna f.eks. Da hopper jeg over denne fasen og forsøker gå rett til neste, som handler om logisk perspektiver.

Jeg prøver å få litt perspektiv på situasjonen ved å se meg selv i en større sammenheng og stille meg spørsmålet: "Hvilke store problemer er det andre mennesker er rammet av? Hvor alvorlig er min egen situasjon sammenlignet med verst tenkelige senario?" Dette kaller jeg fornuftig logikk.

Hvis ikke dette gjør nytten, tyr jeg til det mer alternative perspektivet som jeg vil kalle åndelig logikk: "Grunnen til at jeg kjenner på disse følelsen er at ved lån av denne kroppen, følger følelsene med. Det er som en pakkeløsning. Det kommer jeg ikke unna. Og min egentlige identitet er den som observerer at jeg føler disse følelsene; sjelen/bevisstheten, observatøren. Følelsesopplevelsen er egentlig bare en form for illusjon, som er en mulighet jeg har fått til å erfare enda et aspekt ved min jordiske eksistens, og utvikle meg på et dypere plan."

Innimellom hender det at den åndelige logikken fører til at jeg begynner å smile, himle med øynene og le for meg selv. Da mister følelsen sin makt over meg og jeg kan velge å la dem fare.

 

i lys, Tine

 

 



Nei, jeg er ikke gæærn.

Jeg tror på fenomenet healing. Men å tro betyr å ikke vite, og jeg vet for meg selv, av erfaring. Så da bør jeg vel heller formulere meg slik: jeg VET på fenomenet healing.

Når jeg forteller folk at jeg mottar healing (og healer meg selv), spør de fleste hvilke plager jeg trenger hjelp med for å føle meg bedre. Jeg har ingen plager, iallefall ingen som vil bli anerkjent av den generelle befolkningen. Dermed blir det vanskelig å gi folk et svar som de kan forstå. Derfor vil jeg istedet fortelle her, hva healing dreier seg om for meg.

«Healing, slik vi ofte forestiller oss fenomenet, kan like gjerne dreie seg om lindring av symptomer, sykdom, svakheter, og andre merkbare hindringer for at man skal kunne fungere hundre prosent. Men "å bli bedre" er en altfor begrenset definisjon av healing.»

Et spørsmål jeg har stilt meg selv maaaange ganger er; hvorfor blir vi ikke fornøyde med/i livet? Vi kan være takknemlige for våre materielle goder og elske vår familie osv. men vi er ikke fullstendig fornøyde. Alltid er det noe/noen som rykker ved vår tilfredshet, eller forstyrrer den indre harmonien. Følelsen av rastløs uro og trangen til å fylle et ubestemmelig indre tomrom, er sterk i oss. Vi setter oss nye mål og planlegger fremtiden i håp om å bli fornøyde bare vi fullfører neste steg, men vi blir ikke det! Alt dette kan regnes som symptomer på utilfredshet, den mest utbredte av alle lidelser. Hvorfor får vi disse symptomene? Hva er årsaken? Men viktigst av alt; hva vil lindre uroen og fylle det tomme rommet? 

"Healing kan i hovedsak beskrives som følger: frigjørig eller fjerning av blokkeringer eller inngrep som har skilt oss fra universets fullkommenhet."

Hva i all verden er universets fullkommenhet?
For å begripe hva dette handler om, innebærer det å forstå at vi mennesker er mer enn kropp og at universet består av mer enn fysisk materie. Forskere har gitt oss kunnskap om universets minste bestanddeler; kvarker og leptoner. Men kvantefysikken forteller oss at når vi studerer de mest grunnleggende partiklene i universet, viser det seg at de ikke er partikler i det hele tatt! De kan derimot beskrives som "strengesirkler" som beveger seg på spesifikke frekvenser, hvor vibrasjonsfrekvensen avgjør strengens identitet. Formen på og innholdet i hele universet bestemmes altså av vibrasjonsfrekvensen i hjertet av hver enkelt atom. I bunn og grunn er det ingen forskjell på materie og energi. ALT er ETT! Du består av nøyaktig det samme som katta di og hvert eneste tre i skogen! Hehe! Når alt kommer til alt er vi skapt av det samme; energi. Kinesisk filosofi kaller det for Chi. Indisk visdom bruker navnet Prana. Betydningen er den samme: livskraft.

Jeg tror også at vi (mennesker) eksisterte før vi ble født. Altså mener jeg at vår egentlige "identitet" er energi; sjelen.

Dette er min teori.
Da vi ble født inn i kroppen i dette livet, var vår sjel i harmoni med kroppens - og da også sinnets (hjernens) vibrasjonsfrekvenser. Vi var forent med vår identitet; bevisstheten i vårt indre. Da var vi ikke opptatt av å være noe eller noen. Vi bare "var". Under oppveksten ble vi opplært i samfunnets forventninger og sinnet ble formet etter "sunn fornuft". Verden krevde at vårt fokus alltid skulle være utadrettet, fordi kunnskap ble stimulert fra det ytre og kommunikasjon også foregikk i det ytre. Vi ble hjernevasket til å tro at vår verdi og identitet avhenger av mestring og resultater. Sakte men sikkert skjedde det en frakobling fra vår opprinnelse og det oppsto blokkeringer i energiens frie flyt. Sinnet begynte å vibrere litt i utakt med sjelen i denne tilpasningen til kravene i den fysiske verden. Vi gjennomgikk en adskillelse fra vårt opphav. Og dette kjære venner, ble årsaken til utilfredsheten, uroen og tomrommet som jeg nevnte tidligere.

Universets fullkommenhet er Bevisstheten med stor B. Med Bevisstheten mener jeg livskraften, energien, vibrasjonene som ALT er skapt av. Bevisstheten = Altet. Så la meg gjenta sitatet ovenfor og kanskje du får en dypere forståelse av hva det betyr.

"Healing kan i hovedsak beskrives som følger: frigjørig eller fjerning av blokkeringer eller inngrep som har skilt oss fra universets fullkommenhet."

Det handler om å gjenopprette harmonien mellom kroppen/sinnet og sjelens vibrasjonsfrekvens. Healing betyr "å bli hel". Det innebærer å forene seg med seg selv. Smelte sammen med det vi er skapt av. For å kjenne dette trenger vi å vende oppmerksomheten innover, slik vi gjorde naturlig da vi var barn. Vi trenger å kutte ut samfunnets ytre stimuli og kjenne at vi puster, at vi bare ER. I vår indre stillhet ligger sannheten og bare venter på at vi skal gjenoppdage den.

"Vår oppgave er å lære å bare være. Friheten i å være vil frigjøre oss fra byrden ved å gjøre. I dette ligger kimen til en viten som kan føre oss utover all kunnskap i denne verden."

Gjenopprettene healing (Reconnective Healing, gjennoppdaget av Eric Pearl) er en av flere måter å oppnå foreningen med deg selv. Andre metoder kan være yoga og meditasjon. Personlig opplever jeg at kombinasjonen av disse gir enorm effekt. Enorm effekt!


Om du ønsker å prøve noe av dette, kan du bare spørre meg. Jeg vet om noen jeg stoler på (i Kongsvinger) som kan gi healing, og selv gir jeg yogatimer med meditasjon.

Jeg ønsker deg alt godt.

 

I lys og fullkommenhet

 

~ Tine ~

 

Alle sitater er hentet fra boken "Vekk din indre healer" av Eric Pearl. Anbefales!!!