Utilfredshet

Under en av denne ukens PUSTyogatimer åpnet jeg denne boka på en tilfeldig side. Dette skulle bli kveldens tema, og jeg overlot det til "tilfeldighetene", eller som jeg liker å kalle det; Universet.

på side 108 sto følgende:

Utilfredheten vekker oss


"Vi er alle fanget i denne paradoksale brytekampen mellom hvordan vi er nå, og hvordan vi føler at vi kunne ha vært. Vi har en fornemmelse og et instinkt når det gjelder hvordan vi kan vokse, og samtidig opplever vi hvem vi er akkurat nå. Vi har et instinkt i retning av å utvikle oss. På samme måte som om noen skulle forsøke å kvele oss for så å slippe taket slik at livskraften eksploderer og vi igjen kan puste fritt, eier vi også en kraftfull trang til å frigjøre oss fra denne kvelningsfornemmelsen det medfører å være mindre enn vi egentlig er.

Det finnes en naturlig dynamikk i oss som forsøker å å frigjøre oss fra alt som holder oss fanget, ikke bare fra ytre misledere, men også fram våre egne begrensede følelser, holdninger og tanker. Dette er oppvåkningens og selvforbedringens kraft. Det er en utilfredshet som driver oss inn i et refleksjonens rom, der vi vet at vi ikke bare kan fortsette å være på den måten vi er. Vi må forandre oss."

PUSTyogiene på kurset reflekterte litt rundt hva som traff dem i denne teksten. Det ble nevnt utilfredsheten omring å aldri bli fornøyd i livet. Å stadig sette igang nye prosjekter i håp om at "bare jeg blir ferdig med dette så blir jeg fornøyd." At denne utilfredsheten er både en drivkraft til produktivitet, men også en begrensning i å nyte livet slik det er og være fornøyd med mindre.
Altså mindre penger og ting, færre prosjekter og bekymringer. Noen påpekte utilfredsheten med at hvordan man er skaper irritasjon hos en selv imøte med hvordan andre er.

Noen som har noe tanker eller refleksjoner omkring dette temaet?

Ingen tanker er feil, bare riktige for DEG :)

i lys,

Tine